Fra ghettoen til ballettscenen

New York-fødte Shaakir Muhammad lever ut drømmen som klassisk ballettutøver i Oslo.
Foto: operaen.no
– Jeg ønsker å endre tankegangen folk har om at svarte menn ikke danser ballett, sier danser Shaakir Muhammad.
204Shares

Som regel forteller Shaakir Muhammad med vilje bare at han er proff danser, uten å utdype. «Å, så du danser hiphop?» gjetter alle. Alltid.

– De får bakoversveis når jeg forteller at jeg danser klassisk ballett. For du vet, en ung svart mann som meg driver selvfølgelig med locking og popping, ikke pliéer og piruetter, sier Shaakir med en litt oppgitt mine, sier han til kulturtanken.no.

Faren negativ

Høsten 2004 så han og tvillingbroren en oppvisning med ballettdanseren Dartanion Reed, som selv er svart.

Brødrene bestemmer seg for å satse på ballett, men faren motsetter seg. Tvillingene skal inn i akademia, helst innen matematikk.

Moren ser sønnenes vilje. Og innser at det kan være et godt alternativ.

– Hun tenkte nok at det var bedre enn hva vi, statistisk sett i det nabolaget vi bodde, ville ende opp med å gjøre. Ballett kom til å holde oss unna gata og trøbbel, forklarer Shaakir.

Ghettoens kjønnsroller

For brødrene er det ikke lett å forholde til ghettoens strenge kjønnsroller, hvor “ekte karer” helst ikke skal danse klassisk ballett.

Spydige kommentarene fra storfamilien om at gutta kommer til å bli homo, roer seg etter hvert som tvillingene gjør det bra og folk rundt dem lærer mer om kunstformen.

Noen ganger er brødrene nødt til å forsvare seg. På ballettskolen bortforklarer Shaakir skubbsårene på knokene med fall fra skateboardet.

– Jeg ville ikke at de skulle vite at jeg hadde sloss, for det var ikke den jeg var som person. Jeg skammet meg litt, men mange ganger følte jeg at jeg måtte forsvare meg. Ellers ville mobbingen fortsatt, forklarer Shaakir med et lite skuldertrekk.

Lever sin dansedrøm i Oslo

Shaakir ble en del av Nasjonalballetten Ung i 2017. I dag er han fast ansatt ved Nasjonalballetten. Alle i familien og omgangskretsen hans frarådet flyttingen til Norge.

– Jeg hadde ekstrem separasjonsangst i begynnelsen. Jeg kjente ingen og hadde aldri opplevd eller oppdaget nye ting alene. Dessuten stengte alt så innmari tidlig!

23-åringen savner familien, særlig siden pandemien har umuliggjort besøk til og fra hjemlandet. Men han trives og har ingen planer om å forlate Norge. Han har jobb til han er 41, pensjonsalderen til danserne ved Nasjonalballetten. Han lever drømmen – jobben er å gjøre det han elsker, som er å danse.