Reisebrev

Håp i kaoset: Et møte med en av verdens glemte kriser

I samtale med en av Flyktninghjelpens medarbeidere.
Foto: Ingrid Prestetun / NRC
I 2018 besøkte jeg flere av NRCs flyktningleirer i DR Kongo. Dette er mine refleksjoner fra en av leirene.
142Shares

Oransje biler, knallgrønne sletter og smilende ansikter møtte meg da jeg krysset grensen til Den Demokratiske Republikken Kongo (DR Kongo). Et storartet og rikt land de færreste får oppleve slik som jeg gjorde. I 2018 dro jeg med Flyktninghjelpen for å møte og lytte til unge på flukt. Hva var det de hadde opplevd? Hva vil det si å få livet sitt revet fra seg? Og hva tenkte de om fremtiden sin?

Dette prosjektet med Flyktninghjelpen strakte seg over landegrenser og kontinenter. Jeg møtte ungdommer på min egen alder i flyktningleirer i Libanon, dypt inne i regnskogen i Colombia og på slake fjell i DR Kongo. Tre svært forskjellige land med sine egne fortellinger og kulturer, men det som var den røde tråden var situasjonen til de unge.

De hadde opplevd krig og konflikt, og befant seg nå i en tilstand av usikkerhet og fortvilelse. I dokumentaren skulle jeg fungere som presentatør og knytte bånd til helt ukjente mennesker for meg. Hjemme i Oslo forsøkte jeg selv å fullføre videregående med gode karakterer, filme TV-serien TWIN med NRK og komme meg inn på Teaterhøgskolen.

Hva beskyttet de seg mot?

Vi kjørte langs en grusvei og passerte FN-soldater, soldater fra hæren, internasjonale soldater og uidentifiserbare soldater. Jeg fikk øyekontakt med en ung soldat. I hans armer hvilte det noe jeg antar var en rakettskyter, eller en RPG som jeg har lært at det heter gjennom videospill. Det var fremmed for meg å se våpen; ikke bare en håndpistol eller en rifle, men helautomatiske modifiserte skytevåpen.

Vi kjørte videre og jeg fikk øye på en militærbase. Det viste seg å være en av FNs stasjoner. Synet av de armerte vaktene utenfor stasjonen og våpenmonteringen av de automatiske geværene foran muren med piggtråd sendte en følelse av misnøye gjennom kroppen min. Hvem og hva beskyttet de seg seg mot?

Vi kjørte videre til dagens destinasjon: flyktningleiren ved Mwaka. Jeg hadde fått beskjed om at jeg skulle møte to ungdommer på min egen alder. Begge hadde gjennomgått svært traumatiske hendelser. Nøyaktig hva de hadde gjennomgått skulle jeg snart få høre fra dem.

På et fjell i Kalemie

Det første som grep meg var størrelsen. I alle av himmelens retninger var det telt, blikkskur og stråhytter. Vi hoppet ut av bilen og i det jeg rakk å se meg rundt var jeg omringet av masse barn med store nysgjerrige øyner. De fniste og hvisket mellom seg. Jeg hilste på norsk og de lo mer.

Så hørte jeg to ord som vekket noe dypt inne i meg: “jambo bwana” («Hei, Mister» på swahili). Jeg frøs til og ble dratt tilbake til musikkens dag på Grønland i Oslo da jeg selv var et lite barn. Jeg så alt klart og husket plutselig sangen, trommen, melodien og sirkelen av barn. Følelsen vokste i meg og jeg begynte å synge forsiktig:

“Jambo, jambo bwana(…)”

Denne kenyanske popsangen hadde ligget i dvale i meg gjennom alle disse årene. I det jeg sang gjentok barna ordene, selv om de ikke var kjent med teksten. Et fint øyeblikk. I stor kontrast til alle våpnene og soldatene jeg nettopp hadde sett og skulle se mer av.

 

GOD STEMNING: Det var overraskende god stemning i flyktningleiren. Til tross for traumer valgte folk å fokusere på det positive.
Foto : Ingrid Prestetun / NRC

Jeg ble trukket unna og fikk hilse på en koordinator i Flyktninghjelpen, som selv blitt drevet på flukt fra sitt hjemsted og sine kjære. Han fortalte meg at det ga folk i leiren håp å se at det er mulig å komme ut av den vonde og desperate flyktningsituasjonen. Han hadde gått fra å være flyktning til å være en sentral skikkelse i flyktningleiren som stod for informering og koordinering. Jeg ble også glad av å se at det er mulig å komme seg ut av denne vanskelige situasjonen.

Traumene bak smilene

Etter dette møtte jeg en gutt på min egen alder. Hytta hans var laget av strå og plastikkduk. Han stod og ventet utenfor. Kameraet gikk på og vi hilste. Til min overraskelse virket han glad. Han hadde en slitt Chelsea-skjorte på seg og jeg fikk vite at han likte fotball. Vi satt oss ned i hytta og pratet gjennom en tolk.

Han fortalte meg om hva som hadde skjedd. Hans flukt innebar å få huset sitt invadert av maskerte mennesker, sin far drept med macheter og sitt hus overtatt. Den brutale historien sjokkerte meg. Hvordan skulle dette prege livet hans videre?

Gutten til høyre mistet sin nære familie. Men dette hindret ham ikke i å gjøre det han kan for å sikre fremtiden sin.
Foto : Ingrid Prestetun / NRC

Etter intervjuet dro vi sammen til fotballbanen. Mange dukket opp og plutselig var vi to fullstendige lag. Jeg så utover ansamlingen av mennesker som heiet og sang. Nesten alle som befant seg her hadde måttet gjennomgå forferdelige opplevelser. Å legge dette bak seg var nok heller ikke lett da de var sittende fast i en flyktningleir.

Det var vanskelig å tro at de dansende, syngende og tilsynelatende glade menneskene ikke fikk utnytte seg av livets muligheter. De levde i konstant desperasjon og venting.

I lek, dans eller spill blir det mulig å fjerne seg fra den harde virkeligheten i en liten stund.
Foto : Ingrid Prestetun / NRC

Etter fotballkampen ble jeg ført videre. Jeg skulle møte en ung jente på min egen alder. Vi gikk bort til et av de mange stråhyttene. Kameraet stod i ryggen og jeg tittet inn. Ut kom hun. Øynene var festet i bakken mens hun rakte frem hånden. Vi hilste. I omfavnet til den andre armen satt et lite barn. Vi gikk inn i hytta og satt oss ned.

Jeg skulle nå intervjue henne. Det føltes svært unaturlig og påtrengende. Et forslag fra produksjonen var at hun skulle flette meg mens vi pratet. Jeg satt meg ned foran henne.

Mens hendene hennes strammet håret mitt så jeg opp mot fjeset hennes og tenkte på det hun hadde vært igjennom. Hvordan hun måtte rømme, hvordan hun måtte raske med seg sin lillesøster, hvordan hun hadde gått svært langt og blitt mishandlet på veien, og til slutt hvordan hun hadde havnet i denne flyktningleiren på toppen av et berg. Jeg tenkte på hvordan det var så underlig at alle de åpne og innbydende menneskene jeg hadde møtt i leiren hadde vært igjennom noe lignende.

Jenta til høyre måtte ta foreldrerollen for lillebroren sin da hun selv bare var tenåring. Flere som mister foreldrene sine i krig må ta ansvar for sine yngre søsken.
Foto : Ingrid Prestetun / NRC

Etter intervjuet virket hun svært opprørt. Det måtte ha vært tungt for henne å gjenoppleve flukten ved å fortelle det til meg. Oversetteren satt seg ned ved henne. Hun hadde mye erfaring med jenter som hadde gjennomgått seksuelt misbruk. Jeg fikk et tegn om å trekke meg unna stråhytta.

Utenfor ble jeg møtt av noen barn som syntes det var svært underholdene at jeg hadde fått fletter. Jeg snudde meg til teltet igjen. Nå hadde den unge jenta og oversetteren kommet ut. Hun holdt sitt lille søsken i armen og så mot bakken. Synet av de foran den lille stråhytta brant seg fast i minnet mitt.

Utnyttelse utenfra

Om kvelden, da vi var tilbake på hotellet, møtte jeg to belgiere. Jeg spurte hva de gjorde der, siden de ikke så ut som expats. De sa de var der på jobb fra myndighetene. Hvilken jobb og hvilken myndighet ville de ikke nevne.

Hva gjorde de der? Det tidligere belgiske kolonistyret i Kongo var brutalt og umenneskelig. Synet av disse typene og denne hemmeligholdelsen minnet meg på de internasjonale selskapene som tjener penger i Kongo. Spesielt gjennom gruvedrift. Kamp om ressurser er ofte kilden til mange av konfliktene i regionen. Da hjelper det ikke at internasjonale selskaper også tar en del av ressursene. Kanskje noen av de jeg møtte måtte flykte på grunn av en slik konflikt? Hvordan kan man utnytte landet til mennesker som allerede lever i en kritisk tilstand?

Ungdommene jeg møtte er kun en brøkdel av situasjonen i DR Kongo. Ungdommer på flukt, væpnet konflikt og internasjonal innblanding kan være det man tenker på når man hører om situasjonen. Det jeg tenker på når jeg hører DR Kongo, er ungdommer med håp om fremtiden, og mennesker som trosser oddsene og forbedrer sitt eget liv samt livene til de rundt seg.