Foto: Oslo Kommune
- 25 år etter Benjamin Hermansen: Markering mot rasisme på Holmlia - 26.01.2026
- Mange ukrainere i Norge vil ikke returnere når krigen tar slutt - 23.01.2026
- Utrops utgave 03 – 2026 er ute nå! - 22.01.2026
Markeringen startet med kransenedleggelse ved Benjaminbysten på Holmlia. Ordfører, byrådsleder, sosialbyråd og bydelsdirektør deltok i markeringen.
Fakkeltog og hovedmarkering
Hovedmarkeringen finner sted mandag 26. januar og inkluderer fakkeltog. Arrangementet starter med samling på Holmlia Kulturhavn klokken 17.00. Fakkeltoget går klokken 18.00 fra Holmliaparken til minnestatuen på Åsbråten.
Markeringen avsluttes på BUSH – Barne- og Ungdomssenter på Holmlia, hvor det blir anledning til å samles, snakke sammen og minnes.
Stortingspresident Masud Masud Gharahkhani holdt tale på Rådhuset i dag
Her er hele talen:
Deres kongelige høyheter,
Kjære alle dere som stod Benjamin nær,
Kjære alle sammen,
Vi er samlet til en markering vi helst skulle vært uten. Fordi det handler om det tragiske drapet på en ung, norsk gutt, og fordi markeringen gjelder et samfunnsproblem som fortsatt er aktuelt.
Jeg husker 26. januar 2001, godt. Det gjorde sterkt inntrykk at, Benjamin Hermansen, en gutt omtrent på min egen alder, ble brutalt drept fordi han ikke var hvit.
Mange i Norge ble tatt på senga den januarkvelden. De hadde ikke forstått alvoret og trusselen rasismen og nynazistene er i hverdagen vår. Men jeg og min familie har kjent denne rasismen på kroppen. Nynazister var også i bygda vår. De var på døra vår.
Drapet på Benjamin var totalt meningsløst, slik som all rasisme er.
Tidligere i dag la jeg ned blomster ved minnestatuen til Benjamin på Holmlia. Det var sterkt å være på stedet hvor han ble brutalt revet vekk for 25 år siden.
Vi vet ikke hvordan livet til Benjamin ville blitt, men vi vet dette: glem ikke.
Vi skylder ham,
Arve Beheim Karlsen,
Johanne Zhangjia Ihle-Hansen,
Tamima Nibras Juhar
og alle de andre ofrene for rasisme, hatkriminalitet og terror, å huske.
Vi skylder dem å handle.
Vi er et moderne demokrati, og vi kan ikke akseptere rasisme og fordommer. Likevel er verdier som toleranse og respekt under press. Den negative utviklingen går fort, ordskiftet blir stadig råere.
Vi må ikke bare stå opp mot det synlige hatet. Vi må også reagere når uakseptable ytringer begrunnes i «kampen mot det politisk korrekte», og de som sier ifra blir anklaget for angrep på ytringsfriheten.
Rasisme er og blir rasisme, uansett hvordan du pakker det inn. Det er ikke greit.
Hvis språk og holdninger får skli ut, er det ikke langt til fordommer, diskriminering, rasisme og hat. Det står mennesker her som har betalt den høyeste prisen for det hatet: Som har mistet en de elsker.
Holdninger går i arv, holdninger smitter.
Kampen mot rasisme starter med hver enkelt av oss. Det handler om hvordan vi snakker om andre og om vi tør å korrigere hverandre. Det er ikke fremmede som utfører hatefulle handlinger, det er folk vi kjenner. Det er noens familie, venner, kolleger eller naboer.
For Benjamin og de andre er det dessverre for sent. Vi har ikke råd til flere ofre – bli med å ta ansvar for menneskeverd og menneskerettigheter.
