Foto: Oslo Kommune
Markeringen startet med kransenedleggelse ved Benjaminbysten på Holmlia. Ordfører, byrådsleder, sosialbyråd og bydelsdirektør deltok i markeringen.
– Benjamin Hermansen var en vanlig gutt fra Holmlia. Han ble drept fordi huden hans var mørkere enn min. Tenk på det. Å bli drept for å være den du er, sa Oslo-ordfører Anne Lindboe (H) i rådhuset tidligere på dagen.
Hun sa at drapet førte til en enorm mobilisering mot rasisme. Den gang gikk 40.000 i fakkeltog for å vise at høyreekstremisme og hat ikke skulle ha noen plass i byen.
Nok et drap
– For hele Norge førte drapet til bevisstgjøring om hvor dødelig farlig intoleranse er. I fjor skjedde det igjen. Tamima Nibras Juhar, en ung kvinne som viet livet sitt til barn og unge i Oslo, ble drept da hun var på jobb. For å være den hun var, sa Lindboe videre.
Kronprinsparet deltok på minnemarkeringen i rådhuset sammen med 800 ungdomsskoleelever fra hele Oslo.
Maria Mena og pianist Hans Olav Baden åpnet markeringen. Musti opptrådte også.
I tillegg til ordføreren, talte også representanter for både byrådet i Oslo og regjeringen.
Ordfører Lindboe avsluttet talen sin med å si «Vi glemmer ikke Benjamin. Vi glemmer ikke Tamima».
Fakkeltog og hovedmarkering
Hovedmarkeringen fant sted mandag 26. januar og inkluderte fakkeltog. Arrangementet startet med samling på Holmlia Kulturhavn og deretter gikk fakkeltoget fra Holmliaparken til minnestatuen på Åsbråten.
Markeringen var avsluttet på BUSH – Barne- og Ungdomssenter på Holmlia, hvor det ble snakket sammen og mintes Benjamin.
Stortingspresident Masud Masud Gharahkhani holdt tale på Rådhuset
Her er hele talen:
Deres kongelige høyheter,
Kjære alle dere som stod Benjamin nær,
Kjære alle sammen,
Vi er samlet til en markering vi helst skulle vært uten. Fordi det handler om det tragiske drapet på en ung, norsk gutt, og fordi markeringen gjelder et samfunnsproblem som fortsatt er aktuelt.
Jeg husker 26. januar 2001, godt. Det gjorde sterkt inntrykk at, Benjamin Hermansen, en gutt omtrent på min egen alder, ble brutalt drept fordi han ikke var hvit.
Mange i Norge ble tatt på senga den januarkvelden. De hadde ikke forstått alvoret og trusselen rasismen og nynazistene er i hverdagen vår. Men jeg og min familie har kjent denne rasismen på kroppen. Nynazister var også i bygda vår. De var på døra vår.
Drapet på Benjamin var totalt meningsløst, slik som all rasisme er.
Tidligere i dag la jeg ned blomster ved minnestatuen til Benjamin på Holmlia. Det var sterkt å være på stedet hvor han ble brutalt revet vekk for 25 år siden.
Vi vet ikke hvordan livet til Benjamin ville blitt, men vi vet dette: glem ikke.
Vi skylder ham,
Arve Beheim Karlsen,
Johanne Zhangjia Ihle-Hansen,
Tamima Nibras Juhar
og alle de andre ofrene for rasisme, hatkriminalitet og terror, å huske.
Vi skylder dem å handle.
Vi er et moderne demokrati, og vi kan ikke akseptere rasisme og fordommer. Likevel er verdier som toleranse og respekt under press. Den negative utviklingen går fort, ordskiftet blir stadig råere.
Vi må ikke bare stå opp mot det synlige hatet. Vi må også reagere når uakseptable ytringer begrunnes i «kampen mot det politisk korrekte», og de som sier ifra blir anklaget for angrep på ytringsfriheten.
Rasisme er og blir rasisme, uansett hvordan du pakker det inn. Det er ikke greit.
Hvis språk og holdninger får skli ut, er det ikke langt til fordommer, diskriminering, rasisme og hat. Det står mennesker her som har betalt den høyeste prisen for det hatet: Som har mistet en de elsker.
Holdninger går i arv, holdninger smitter. Kampen mot rasisme starter med hver enkelt av oss. Det handler om hvordan vi snakker om andre og om vi tør å korrigere hverandre. Det er ikke fremmede som utfører hatefulle handlinger, det er folk vi kjenner. Det er noens familie, venner, kolleger eller naboer.
For Benjamin og de andre er det dessverre for sent. Vi har ikke råd til flere ofre – bli med å ta ansvar for menneskeverd og menneskerettigheter.
