Foto: Chris Goldberg
Avstemningen er oppsiktsvekkende, ikke bare fordi USA stemte nei, men fordi landet med det også brøt med en FN-praksis som i flere tiår har bygget på kompromiss og konsensus.
Et flertall i FNs kvinnekommisjon stemte mandag for en kompromisstekst om å styrke kvinners og jenters tilgang til rettferdighet, fremme inkluderende rettssystemer og fjerne diskriminerende lover. 37 land stemte for. USA var det eneste landet som stemte imot, mens seks land avsto.
Det som gjør saken ekstra spesiell, er at dette er første gang i kommisjonens 80 år lange historie at en slik erklæring måtte avgjøres ved formell avstemning. Normalt blir disse tekstene vedtatt ved konsensus, også når enkelte land er uenige i deler av innholdet.
USA ville stanse eller utsette teksten
Før avstemningen forsøkte USA først å få behandlingen utsatt, deretter å trekke teksten, og til slutt å få gjennom åtte endringsforslag. Alle ble avvist. Ifølge FN mente den amerikanske delegasjonen at teksten inneholdt «tvetydig språk» om kjønn, for uklare formuleringer om seksuell og reproduktiv helse, og formuleringer som kunne åpne for sensur, blant annet i arbeidet mot hatefulle ytringer.
Kommisjonens leder, Maritza Chan Valverde fra Costa Rica, sa før voteringen at teksten var resultatet av omfattende diskusjoner, og at den representerte det mest balanserte utfallet som var mulig å få til. Flertallet ønsket derfor ikke å åpne hele kompromisset på nytt.
Hvorfor bryter USA med tidligere FN-praksis?
Det korte svaret er at amerikansk innenrikspolitikk nå i langt større grad styrer landets linje i internasjonale likestillingsforhandlinger.
Amerikansk innenrikspolitikk styrer landets linje i internasjonale likestillingsforhandlinger
Etter maktskiftet i Washington har Trump-administrasjonen gjort motstand mot det den kaller «gender ideology» til en sentral del av både innenrikspolitikken og utenrikspolitikken. I et presidentvedtak fra januar 2025 slår Det hvite hus fast at føderale myndigheter kun skal anerkjenne to kjønn, mann og kvinne, og at begrepet «kjønnsidentitet» ikke skal legges til grunn i statlig politikk.
Denne linjen har også fått konkrete utenrikspolitiske konsekvenser. I februar skrev Utrop at Trump-administrasjonen utvidet amerikanske bistandsrestriksjoner, slik at organisasjoner som arbeider med abort, kjønnsidentitet eller mangfoldspolitikk kan miste støtte. AP beskrev dette som en kraftig opptrapping av USAs forsøk på å bruke bistand og diplomati til å presse internasjonale aktører i en mer konservativ retning.
USA ikke bare reagerte på én enkelt formulering i FN-teksten, de forsøkte å flytte selve rammen for hva internasjonal likestillingspolitikk skal handle om: bort fra bredere rettighetsbegreper og over til en smalere, biologisk definert forståelse av kjønn og mer restriktive formuleringer om reproduktiv helse. Den tolkningen støttes både av USAs egne begrunnelser i FN og av administrasjonens erklærte politikk hjemme.
Et tydeligere ideologisk oppgjør i FN
Det finnes også en bredere internasjonal forklaring. Flere forskere og observatører peker på at FN de siste årene har blitt en viktig arena for en global motreaksjon mot kvinners rettigheter, abortrettigheter og LHBTQ-rettigheter. En ny fagfellevurdert bokanalyse beskriver dette som «norm spoiling» i FN-systemet: konservative aktører forsøker ikke nødvendigvis å rive ned hele menneskerettighetsrammeverket, men å svekke språk, standarder og normer bit for bit.
Forskning publisert i Social Science & Medicine beskriver på lignende måte anti-kjønnskampanjer som et bredt politisk prosjekt som angriper både kvinners kroppslige autonomi og rettighetene til trans- og ikke-binære personer.
Det gjør også denne FN-avstemningen større enn en ordinær prosedyresak. Den viser at det som tidligere ofte ble håndtert gjennom stilltiende kompromisser, nå i økende grad blir åpen ideologisk konflikt.
Flertallet ville ikke åpne teksten igjen
Samtidig viser resultatet at de fleste medlemslandene ikke ønsket å følge USA inn i en ny forhandlingsrunde. Organisasjoner som følger UN Commission on the Status of Women (CSW) tett, beskriver avstemningen som et tegn på at et klart flertall fortsatt vil forsvare etablerte internasjonale standarder for likestilling og kvinners rettigheter, også når presset øker fra mektige stater.
Det er i seg selv et viktig signal. I stedet for at USA fikk definere grensene for teksten, valgte et stort flertall å holde fast ved kompromisset som allerede var forhandlet fram flere uker tidligere.
Derfor er avstemningen historisk
At USA stemte nei alene, er symbolsk viktig. Men det som kan få størst betydning på sikt, er selve bruddet med konsensusmodellen.
At USA stemte nei alene, er symbolsk viktig
FNs kvinnekommisjon har lenge vært et sted der land med svært ulike politiske systemer likevel forsøker å bli enige om et minimum av felles språk for kvinners rettigheter. Når verdens mektigste land i stedet velger å kreve votering, fremme flere endringer og til slutt stemme nei alene, er det et signal om at USA ikke lenger først og fremst vil beskytte kompromisset, men omskrive det.
Dette peker på tøffere kamper i FN framover, særlig i spørsmål om seksuell og reproduktiv helse, hatefulle ytringer, teknologi og rettigheter knyttet til kjønn og identitet. Flere internasjonale observatører har allerede advart om at presset mot det globale likestillingsarbeidet øker, både politisk og økonomisk.
