Foto: NOVA/OsloMet
I det siste tiåret har ett begrep fått en stadig større plass i norsk integreringspolitikk: «negativ sosial kontroll». Det som startet som et konkret verktøy i kampen mot tvangsekteskap, har utviklet seg til å bli et omfattende og omstridt styringsbegrep – brukt i alt fra familiepolitikk til skolehverdag.
Ny forskning peker på en urovekkende utvikling. Anja Bredal, Monica Aarset, Monika Rosten og Ingrid Smette har skrevet en forskningsanalyse i Scandinavian University Press der de skriver at begrepet sosial kontroll er blitt så vidt og fleksibelt at det kan romme nesten hva som helst – og dermed også brukes til å definere problemer på måter som får konsekvenser langt utover det opprinnelige formålet.
Fra fagbegrep til politisk kategori
I utgangspunktet er «sosial kontroll» et nøytralt begrep i sosiologien. Det beskriver hvordan normer og regler opprettholdes i alle samfunn – enten det handler om foreldres oppdragelse, venners forventninger eller samfunnets lover. Men når myndighetene legger til ordet «negativ», skjer det noe vesentlig. Da blir begrepet ikke lenger bare beskrivende, men normativt – et redskap for å definere hva som er uønsket atferd.
Siden 2017, da begrepet for alvor ble introdusert i handlingsplanen «Retten til å bestemme over eget liv», har bruken eksplodert i politikk, media og forskning. Samtidig har definisjonene blitt stadig bredere.
Kampen for frihet kan ikke føres med begreper som skaper nye skiller i samfunnet
Det som tidligere handlet om trusler og tvang, omfatter nå også mer diffuse fenomener som «begrensninger i livsutfoldelse».
Hvorfor begrep blir etablert
Utrop har spurt Bredal om initiativet bak analysen.
– Hensikten med denne kommentaren er å innlede en kritisk samtale om negativ sosial kontroll-begrepet i Norge med utgangspunkt i Brubakers refleksjon rundt begreper som «går i trafikk» mellom dagliglivet og politikken på den ene siden og forskernes analytiske begrepsverden på den andre. Vi beskriver først hvordan begrepet har blitt etablert, og hvorfor det er problematisk.
Videre sier rapporten:
– Vi viser deretter at vi og andre forskere har valgt ulike løsninger for å håndtere begrepet i oppdragsprosjekter, og at disse løsningene har bidratt til å konsolidere både begrepet og konstruksjonen av negativ sosial kontroll som et eget kunnskapsfelt. Vi argumenterer for at det er på høy tid at vi som forskerfellesskap retter et kritisk blikk mot hvordan begrepet brukes i politikk og praksisfelt og dessuten i vår egen forskning.
Kritiske til begrepet
Forskerne har valgt å ikke ha en direkte kritikk av departementet, selv om man selv er kritiske.
– Artikkelens formål er å diskutere forholdet mellom policybegrep og forskeres begrepsbruk. Vi er åpenbart kritiske til selve begrepet, men det er ikke vårt anliggende å peke på spesifikke instanser. Begrepet brukes i hele forvaltningen og av regjeringer av ulike politisk farge, sier Bredal.
Et begrep som kan bety alt – og dermed lite
Flere forskere beskriver «negativ sosial kontroll» som en såkalt «tom benevner» – et begrep uten fast innhold, som kan fylles med ulike betydninger avhengig av politisk behov.
Det skaper en grunnleggende utfordring: Når begrepet brukes om både alvorlig vold og vanlig foreldrepraksis, viskes skillet mellom kriminalitet og kultur ut.
Konsekvensen kan bli todelt: På den ene siden risikerer man å overdramatisere hverdagskonflikter, særlig i minoritetsmiljøer. På den andre siden kan alvorlige overgrep bagatelliseres når de pakkes inn i et diffust språk om «kontroll».
Når forskning møter politikk
En sentral del av kritikken retter seg mot forholdet mellom forskning og politikk. Mange forskningsprosjekter er bestilt av myndighetene – med «negativ sosial kontroll» som premiss. Det setter forskere i et dilemma: Skal de bruke et begrep de selv mener er uklart, eller risikere å ikke bli hørt?
Studier viser at forskere ofte velger kompromisser. Noen bruker mer nøytrale begreper som «foreldrerestriksjoner», men kobler likevel funnene tilbake til politiske rammer. Andre problematiserer begrepet – før de likevel bruker det videre. Dette kan bidra til å legitimere en virkelighetsforståelse der de samme handlingene tolkes ulikt, avhengig av hvem som utfører dem.
Fra familien til skolegården
En av de mest markante utviklingene er hvordan begrepet har utvidet seg. Det som tidligere handlet om kontroll i familien, brukes nå også om forhold mellom ungdom i skolen. Press om klær, kommentarer om religiøs praksis eller sosial omgang tolkes i økende grad som «negativ sosial kontroll».
Problemet er at ungdom selv sjelden bruker dette språket. De snakker om gruppepress, mobbing eller sosiale normer – fenomener som finnes i alle miljøer. Når slike erfaringer tolkes gjennom et politisk begrep, kan de få en etnisk eller kulturell betydning de ikke nødvendigvis har.
Etnifisering av sosiale problemer
Kritikken går også på at begrepet i praksis er rettet mot bestemte grupper. Selv om «negativ sosial kontroll» i teorien gjelder alle, brukes det i hovedsak om minoritetsmiljøer – særlig muslimske.
Samtidig viser forskningen at lignende kontrollmekanismer finnes i andre deler av befolkningen, blant annet i konservative religiøse miljøer. Dette reiser et prinsipielt spørsmål: Er det kontrollen i seg selv som er problemet – eller hvem som utøver den?
Alvorlige saker risikerer å drukne
Det betyr ikke at fenomenet ikke finnes. Tvert imot dokumenterer forskning alvorlige tilfeller av tvang, vold og ufrivillige utenlandsopphold. Enkelte unge lever med reell frykt for å bli sendt ut av landet mot sin vilje.
Her er behovet for tydelig lovverk og beskyttelse stort. Men nettopp derfor mener flere forskere at begrepet «negativ sosial kontroll» er utilstrekkelig. De foreslår i stedet å bruke mer presise juridiske kategorier, som «æresmotivert vold», der handling og motiv står i sentrum – ikke kultur som forklaringsmodell.
Et fragmentert system
En annen utfordring er hvordan arbeidet er organisert. Tiltak mot negativ sosial kontroll ligger ofte innenfor integreringsfeltet, adskilt fra det generelle arbeidet mot vold i nære relasjoner.
Internasjonale organer har kritisert Norge for denne oppdelingen. Konsekvensen kan være at ofre ikke får likeverdig hjelp – og at problemer knyttet til vold og kontroll behandles forskjellig, avhengig av bakgrunn.
Behovet for en ny tilnærming
Flere forskere tar til orde for det som kalles «mainstreaming» – en integrering av kompetansen i det ordinære hjelpeapparatet. Det innebærer at: Vold og kontroll behandles likt, uavhengig av kultur. Fagfolk får bedre kompetanse på å håndtere komplekse saker. Man unngår å stigmatisere bestemte grupper
Dette handler ikke om å bagatellisere problemer – men om å sikre at de håndteres rettferdig og presist.
Til syvende og sist handler debatten om noe større enn ett begrep. Den handler om hvem som får definere virkeligheten. Når politiske begreper blir styrende for forskning, praksis og offentlig debatt, kan de forme hvordan hele grupper forstås – og behandles.
