Foto: Privat
Ifølge høgskolelektor Hoger Karadaki handler det mindre om tillit – og mer om politisk nødvendighet.
Debatten om kurdernes forhold til stormakter dukker jevnlig opp i offentligheten. Spørsmålet stilles ofte: Hvorfor fortsetter kurdiske bevegelser å samarbeide med stormakter som tidligere har sviktet dem?
Ifølge Hoger Karadaki, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold, bygger slike spørsmål ofte på en forenklet forståelse av kurdernes politiske situasjon.
– For kurdere har forholdet til stormakter sjelden handlet om tillit i egentlig forstand. Det har handlet om politisk nødvendighet, sier Karadaki.
Et folk uten egen stat
Kurderne regnes som verdens største folkegruppe uten egen stat. De lever hovedsakelig i områder som i dag ligger i Tyrkia, Irak, Iran og Syria.
Gjennom store deler av det moderne Midtøstens historie har kurdiske politiske og militære aktører derfor måttet operere uten et eget statlig apparat og uten internasjonale garantier for selvbestemmelse.
I en slik situasjon har kontakt med eksterne makter ofte vært en av få muligheter til å oppnå beskyttelse eller politisk handlingsrom.
Problemet er ikke mangel på erfaring, men mangel på handlingsrom
– Når alternativene er få og presset fra flere stater samtidig er stort, kan samarbeid med stormakter fremstå som risikabelt, men nødvendig, sier han.
1991: Beskyttelse etter katastrofen
Et tydelig eksempel finner man i 1991, etter Golfkrigen.
Oppstanden mot Saddam Husseins regime i Nord-Irak ble brutalt slått ned, og store deler av den kurdiske befolkningen ble drevet på flukt.
Først etter at situasjonen hadde utviklet seg til en humanitær katastrofe, grep det internasjonale samfunnet inn og etablerte en flyforbudssone som ga kurderne et visst vern.
Dette la grunnlaget for det som senere utviklet seg til den kurdiske selvstyreregionen i Nord-Irak.
2017: Uavhengighetsavstemningen
Et annet viktig vendepunkt kom i 2017, da kurdiske myndigheter i Nord-Irak gjennomførte en folkeavstemning om uavhengighet.
Avstemningen uttrykte et sterkt ønske om selvbestemmelse blant kurdere, men utløste samtidig kraftige reaksjoner fra Bagdad og fra flere regionale aktører.
Da presset økte, uteble støtten mange hadde håpet på fra internasjonale partnere.
Resultatet ble at kurdiske myndigheter mistet kontroll over flere strategisk viktige områder.
– For mange kurdere bekreftet dette nok en gang grensene for internasjonal støtte, sier Karadaki.
2019: Allierte i krig – alene etterpå
Også utviklingen i Syria i 2019 føyer seg inn i et lignende mønster.
Kurdiske styrker spilte en sentral rolle i kampen mot terrorgruppen IS og samarbeidet tett med vestlige land.
Men da maktbalansen i regionen endret seg, ble kurdiske områder utsatt for en tyrkisk militæroffensiv.
For mange kurdere ble dette oppfattet som nok et eksempel på hvor raskt strategiske partnerskap kan endre seg.
– Selv når kurdiske aktører spiller en avgjørende rolle i internasjonale konflikter, er det ingen garanti for at deres egne interesser blir ivaretatt, sier forskeren.
Tyrkias rolle
Karadaki peker også på Tyrkias geopolitiske betydning som en viktig forklaring.
Som et sentralt NATO-land og en viktig aktør i europeisk sikkerhetspolitikk har Tyrkia hatt et betydelig handlingsrom internasjonalt.
Dette har ifølge Karadaki bidratt til at kurdiske rettighetskrav ofte havner i bakgrunnen:
– Sikkerhetspolitikk, migrasjon og regional stabilitet veier ofte tyngre enn kurdiske rettigheter.
– Ikke et spørsmål om å «ikke lære»
Karadaki mener det derfor blir misvisende å hevde at kurdere «ikke lærer» av historien.
Ifølge ham har kurdiske bevegelser ofte stått overfor valg mellom svært begrensede alternativer.
– Problemet er ikke mangel på erfaring, men mangel på handlingsrom, sier han.
Når et folk mangler egen stat og samtidig står overfor militært press fra flere kanter, kan samarbeid med eksterne makter fremstå som en av få muligheter.
Aktuelt igjen
Temaet har fått ny aktualitet i lys av økende spenning i Midtøsten.
Spekulasjoner om at kurdiske styrker igjen kan bli trukket inn i konflikter mellom regionale og globale makter, har aktualisert spørsmålet om kurdernes forhold til stormakter.
Ifølge Karadaki ligger forklaringen i strukturelle forhold snarere enn historisk glemsel.
– Når kurdiske områder ligger i skjæringspunktet mellom stormaktenes interesser, blir samarbeid med eksterne makter ofte vanskelig å unngå.
