– Feminismen må være farlig

Den egyptisk-amerikanske journalisten og forfatteren Mona Eltahawy leverte et kraftfullt og konfronterende innlegg under Kildens årskonferanse 2025 i Oslo. Med utgangspunkt i egne erfaringer fra Midtøsten, Europa og USA, tegnet hun et bredt og dyptgående bilde av hvordan patriarkalske maktstrukturer virker – og hvorfor feminismen må bli mer radikal i møte med en verden preget av økende autoritære strømninger.

En tydelig stemme i global feminisme

Mona Eltahawy er en internasjonalt anerkjent journalist og forfatter, kjent for sine skarpe analyser av politikk, religion og kvinners rettigheter i Midtøsten. Hun har skrevet for en rekke globale publikasjoner og har i flere år vært en sentral stemme i debatten om islam, feminisme og makt.

Hun er også kjent for å utfordre både vestlige og ikke-vestlige forestillinger om feminisme – og for å insistere på at kampen mot undertrykking må være global, sammensatt og kompromissløs.

En personlig inngang til feminisme

Eltahawy åpnet foredraget med det hun selv kaller sin «trosbekjennelse»: – Jeg nekter å være høflig, fordi patriarkatet ikke er høflig.

Deretter tok hun publikum med tilbake til egen oppvekst. Født i Egypt og senere oppvokst i både Storbritannia og Saudi-Arabia, beskrev hun hvordan hennes forståelse av urettferdighet og makt ble formet tidlig.

Hun fortalte om møtet med den egyptiske feministen Nawal El Saadawi som tenåring – en opplevelse som ble avgjørende.

– Jeg så en kvinne som snakket med en kraft og selvsikkerhet jeg aldri hadde sett før. Jeg tenkte: Jeg vil bli som henne.

Samtidig la hun merke til hvordan denne typen kvinner ble møtt med sterk motstand.

– En mann sa hun ødela Egypts rykte. Da tenkte jeg: Så mektig må jeg også bli.

Erfaringer med både rasisme og patriarkat

Eltahawy beskrev også hvordan hun som ung opplevde rasisme i Storbritannia – blant annet gjennom lave forventninger til hennes mor, som var lege.

– Ingen spurte hva moren min gjorde. De spurte bare hva faren min jobbet med.

For henne ble dette et tidlig eksempel på hvordan kjønn og rase henger sammen.

– Mine lærere trodde på kvinners rett til å jobbe – men ikke nødvendigvis for kvinner som meg og min mor.

Saudi-Arabia: Et vendepunkt

Flyttingen til Saudi-Arabia som tenåring ble et avgjørende vendepunkt. Her opplevde hun en langt strengere form for kjønnsdeling og kontroll.

Hun beskrev hvordan morens liv ble kraftig begrenset, til tross for hennes utdanning og yrkesstatus.

– Jeg visste at noe var fundamentalt galt, men jeg hadde ikke ordene for det ennå.

Det var først da hun oppdaget feministisk litteratur i universitetsbiblioteket at hun fant språket hun trengte.

– Det var skremmende og frigjørende på samme tid. Jeg visste at det ville forandre alt.

Feminisme som global bevegelse

Eltahawy brukte mye av talen på å avvise ideen om feminisme som et vestlig fenomen. Hun trakk frem historiske eksempler fra Egypt og andre deler av verden, blant annet feminister som kjempet for stemmerett og politisk deltakelse lenge før mange vestlige bevegelser.

– Feminisme tilhører oss alle. Den har alltid vært global.

Hun viste også til FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995, som hun selv deltok på, som et avgjørende øyeblikk.

– Det var som et feministisk paradis – 45 000 mennesker fra hele verden samlet.

Samtidig opplevde hun hvordan myndigheter forsøkte å begrense synligheten og rekkevidden til aktivismen.

– Feminisme er truende for autoritære regimer. Det er nettopp derfor den er så viktig.

Den vanskeligste revolusjonen skjer i hjemmet. Alle diktatorer går hjem

– Likestilling er ikke nok

Et av hovedpoengene i talen var en tydelig kritikk av likestilling som mål.

– Likestilling er den laveste standarden. Jeg vil ikke være lik en ufri mann.

Hun pekte på at mange menn selv lever under undertrykkende systemer – enten på grunn av klasse, rasisme eller seksualitet.

– Hvorfor skal jeg strebe etter å bli lik noen som ikke er fri?

I stedet argumenterte hun for at feminisme må handle om frigjøring for alle.

Patriarkatets tre nivåer

Eltahawy introduserte det hun kaller «patriarkatets triade»: staten, det offentlige rom og hjemmet.

– Staten undertrykker alle. Men staten, gaten og hjemmet sammen undertrykker kvinner og skeive.

Hun understreket at mange politiske bevegelser overser de to sistnevnte nivåene.

– Den vanskeligste revolusjonen skjer i hjemmet. Alle diktatorer går hjem.

Autoritære strømninger også i Vesten

Et sentralt poeng i foredraget var at autoritære utviklingstrekk ikke er begrenset til Midtøsten.

Eltahawy trakk særlig frem USA som et eksempel.

– Jeg har brukt 25 år på å se USA bli mer likt Egypt.

Hun pekte på utviklingen etter Donald Trumps politiske gjennombrudd, og hvordan rettigheter – blant annet abortrettigheter – er blitt svekket.

Hun advarte også europeiske land mot å tro at de er immune.

– Det som skjer i USA, kommer også hit.

Høyresidens bruk av kvinner

Eltahawy viet også oppmerksomhet til fremveksten av kvinnelige ledere på ytre høyre.

Hun nevnte eksempler fra flere europeiske land, og påpekte at kvinnelige ledere ofte brukes til å avvæpne kritikk.

– Det er ikke nok at kvinner får makt. Vi må spørre hva slags politikk de fører.

En bredere forståelse av feminisme

For Eltahawy er feminisme langt mer enn kampen mot kjønnsdiskriminering.

– Jeg kjemper ikke bare mot misogyni. Jeg kjemper mot rasisme, islamofobi, homofobi, transfobi og klasseskiller.

Hun understreket at disse kampene henger sammen – og at feminisme må være inkluderende for å være relevant.

– Ingen av oss er fri før alle er fri.

– Vi må være farlige

Mot slutten av foredraget vendte Eltahawy tilbake til det hun mener er feminismens kjerne.

Hun siterte fra den egyptiske forfatteren Nawal El Saadawi: – Sannheten er farlig.

Dette, mener Eltahawy, er en påminnelse om hva feminisme må være i dag.

– Feminismen må være farlig i møte med autoritære krefter.

Hun avsluttet med en klar oppfordring:

– Jeg krever ikke bare likhet. Jeg krever frigjøring.