Foto: Flickr
Når flyktninger kommer til Norge, er mye av den formelle oppfølgingen lagt til den første tiden etter ankomst og bosetting.
Helsedirektoratet anbefaler at kommunene tilbyr helseundersøkelse tre måneder etter ankomst til landet. Undersøkelsen skal blant annet kartlegge helsetilstand og behov for psykisk eller somatisk oppfølging. Den kan også inneholde spørsmål som avdekker traumatiske erfaringer og mulige psykiske helseplager.
Også introduksjonsprogrammet skal starte raskt. Kommunen skal sørge for oppstart så snart som mulig og senest innen tre måneder etter bosetting. Programmet skal være individuelt tilpasset og inneholde blant annet norskopplæring, samfunnskunnskap, arbeids- eller utdanningsrettede tiltak og kurs i livsmestring.
Men ny forskning peker på et problem: For noen flyktninger kommer ikke de psykiske plagene med én gang. De kan komme senere.
Flere ulike psykiske forløp
En ny systematisk oversikt i Journal of Psychiatric Research har undersøkt hvordan psykiske helseplager blant flyktninger utvikler seg over tid. Forskerne gikk gjennom 1.271 publikasjoner og endte med sju studier som oppfylte kriteriene. Til sammen omfattet gjennomgangen 13 analyser av psykiske helseforløp blant flyktninger.
Forskerne fant at flyktninger ikke følger ett felles mønster. Noen har lave symptomer over tid. Andre har høye symptomer i starten, men blir bedre. En tredje gruppe har vedvarende høye belastninger. Og hos noen øker symptomene først etter en tid.
I oversikten var det vanligste mønsteret stabilt lave symptomer. Det gjaldt samlet 57,4 prosent i de analyserte studiene. Samtidig hadde 14,4 prosent et kronisk forløp, mens 14,3 prosent hadde et forsinket forløp med økende psykiske plager over tid.
For noen flyktninger er ikke ankomst til trygghet slutten på belastningen, men starten på en ny fase der psykiske plager kan utvikle seg over tid.
Ikke bare traumer før flukten
Forskerne peker på at flyktninger ofte er utsatt for belastninger både før, under og etter flukten. Det kan handle om krig, vold, tap av familie, farlige reiser, usikkerhet rundt asylprosessen, ensomhet og diskriminering etter ankomst.
Dette gjør flyktningers psykiske helse annerledes enn mange andre traumeforløp. Ved en ulykke eller en enkeltstående traumatisk hendelse kan det være lettere å si når belastningen startet. For flyktninger kan belastningene være langvarige og sammensatte. Det gjør det også vanskeligere å vite når symptomene vil vise seg.
Forskerne skriver at forsinkede og kroniske forløp ser ut til å forekomme oftere blant flyktninger enn blant flere andre traumautsatte grupper. De peker på at dette kan henge sammen med langvarige post-migrasjonsbelastninger og samlet traumeeksponering.
Sosial støtte kan beskytte
Oversikten peker også på faktorer som kan påvirke hvem som får langvarige plager. Eldre alder var i flere av studiene forbundet med høyere risiko for kroniske eller forsinkede psykiske belastninger. Bekymring for familie i utlandet, diskriminering, økonomisk stress og arbeidsledighet ble også trukket frem som belastninger etter ankomst.
Samtidig fant forskerne at sosial støtte kan virke beskyttende. Støtte fra eget miljø, etniske eller religiøse fellesskap og opplevelsen av å bli ønsket velkommen i vertslandet var knyttet til mer gunstige psykiske helseforløp.
Det gjør funnene relevante langt utenfor helsetjenesten. Psykisk helse blant flyktninger handler ikke bare om behandling, diagnoser og henvisninger. Det handler også om arbeid, økonomi, familieliv, frivillighet, diskriminering og tilhørighet.
Spørsmålet er hva som skjer etterpå
Den norske modellen har tydelige ordninger tidlig i løpet: helseundersøkelse, bosetting, introduksjonsprogram og integreringsplan. Men forskningsoversikten reiser et spørsmål som er særlig relevant for kommuner og helsemyndigheter:
Hva skjer med flyktningers psykiske helse etter ett, tre eller fem år?
Forskerne argumenterer for mer langsgående kunnskap og mer tilpassede tiltak. De peker på behovet for å identifisere høyrisikogrupper tidlig, men også for å forstå hvordan psykiske plager kan utvikle seg over tid.
For kommunene kan dette bety at psykisk helse ikke bør forstås som noe som kartlegges én gang ved ankomst. Det kan være behov for oppfølging som tar høyde for at belastningene kan bli tydeligere først når den første etableringsfasen er over.
Må unngå både offerrolle og bagatellisering
Forskningsoversikten viser samtidig at mange flyktninger klarer seg godt psykisk over tid. Det er et viktig funn. Flyktninger skal ikke fremstilles som en ensartet gruppe preget av sykdom og traumer.
Men funnene viser også at en betydelig minoritet får langvarige eller forsinkede plager. For dem kan tidlig kartlegging være utilstrekkelig dersom oppfølgingen ikke varer lenge nok.
Den viktigste lærdommen kan derfor være todelt: Mange flyktninger viser stor motstandskraft. Men for dem som ikke gjør det, kan behovet for hjelp komme lenge etter at det norske systemet har vendt blikket mot neste nyankomne gruppe.
