– Forfulgte kvinner må få asyl i Norge

FNs flyktningkonvensjon gir rom for asyl på grunnlag av kjønnsbasert forfølgelse. Det slo også Justisdepartementet fast i sine retningslinjer for asyl- og flyktningpolitikken i 1998. Men bare åtte personer har siden da fått innvilget asyl på dette kriteriet i Norge.

Av Ingebjørg Jensen

Høsten 2000 startet ”14 kvinner fra Bergen”, en støttegruppe for kvinner som har blitt utsatt for ”kjønnsbasert forfølgelse” i hjemlandet, men som har fått avslått asylsøknaden sin i Norge. Målet er å få begrepet ”kjønnsbasert forfølgelse ” inn som asylgrunnlag i norske lover og forskrifter.

Støttegruppen består av kvinner fra fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. For ett år siden ”adopterte” de seks asylsøkende kvinner i Bergensområdet. Sakene deres ble kjørt fram for å vise situasjonen for alle de vel 50 asylsøkende kvinnene i Norge som er i samme situasjon. Byrådet i Bergen kommune, Hordaland Fylkesting, Likestillingsombudet og Likestillingssenteret, stortingspolitikere og over 60 fagforbund- og kvinneorganisasjoner i Hordaland støtter kravene.

Historiene til de vel 50 utenlandske kvinnene er like mangfoldige som de er fryktelige: De har flyktet frå alt fra tvangsekteskap, mishandling, voldtekt utført av regjeringssoldater, dødstrusler fra de nærmeste for brudd på ”familie- æren”, eller fordi de er lesbiske og risikerer dødsstraff i hjemlandet. Noen har vært politisk aktiv, men blir ikke annerkjent som det , slik tilfellet er for iranske Susan Jafari i Bergen, som fikk opphold på humanitært grunnlag selv om hun hadde jobbet i en opposisjonsavis.

8. mars 2001 ble sto seks forfulgte kvinner tildelt likestillingsprisen. I skjulestedene sine i Bergensområdet sitter to kvinner som ikke har så lett for å glede seg over de flotte likestillingsprisene. De frykter deportasjon, som er ordet asylsøkerne bruker, og som klinger av krigsår og jødeforfølgelse i norske ører.

Høsten 1997 var tamilske ”Udaia” klar for det nye livet i Norge. Slektningene hadde funnet en landsmann hun kunne gifte seg med her. Denne spesielle oktoberdagen var hun på vei til sin egen avskjedsfest. Hun kom aldri til festen, men ble bortført av regjeringssoldater, mishandlet og voldtatt. Etter at hun kom seg fri, tidde hun om det som hadde skjedd. Hun kom til Norge med sin grusomme hemmelighet –men ble avslørt før bryllupet fordi voldtektene hadde gjort henne gravid. Hun ble avvist av familie og forlovede, og av UDI. Norske myndigheter vil ikke tro at hun ”med rette frykter for forfølgelse”, som det heter FNs Flyktningkonvensjon.

Muslimske ”Zasmin” (23) fra Bangladesh ble ikke bare utsatt for kjønnsbasert forfølgelse, men også for religiøs og etnisk forfølgelse fordi hun trosset faren og tradisjonen og giftet seg med mannen hun elsket, en hindu. UDI vil ikke tro på at Zasmin er i livsfare. Verken brødrenes drapsforsøk på henne eller det faktum at faren har etterlyst henne over hele verden er godt nok grunnlag for UDI til å gi henne og mannen asyl.

Nå forventer lederen for Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet i Bergen at UDIs saksbehandlere legger om til en asylpolitikk som ikke diskriminerer kvinner.

– Disse kvinnene har store traumer fra før. Det er vel ikke meningen at Norge skal tilføre dem flere? Vi gir oss ikke før alle de seks vi har kjempet for får bli i Norge!, sier Eva –Karin Pedersen, som håper seminaret om kjønnsbasert forfølgelse skal gi merkbare resultater:

– De fleste politikere er enige med oss i at disse kvinnene bør få politisk asyl, men UDI fortsetter som før, og kvinnene må gå i skjul fordi de ikke blir trodd. Vi er opptatt av hvordan UDI jobber med disse sakene: Hvordan kan de for eksempel kreve dokumentasjon og beviser for mishandling og forfølgelse fra mennesker som har flyktet for livet? I UDI er det mye ”synsing” og ”troing”, og saker avgjøres uten å ta kontakt med asylsøkeren. Og blir det påvist at UDI tar feil, ser det ut til at de ofte får et horn i siden til asylsøkeren. Vi mener UDIs arbeidsmåte må granskes, sier Pedersen.

Eva- Karin Pedersen gikk inn i støttegruppen som enkeltindivid, men foreningen i Bergen har støttet opp både moralsk og økonomisk. Bidrag til livsopphold for de to kvinnene som nå har gått under jorden har tappet den fattige forening for flere tusenlapper i løpet av året. Nå oppfordrer hun flere LO- forbund til å komme på banen:
– Jeg synes det er spesielt viktig å få med oss flere fra privat sektor. Jeg savner Handel og Kontor, som har masse ressurser, men også de store mannsforbundene. Er det ikke nettopp solidaritet fagbevegelsen står for?, utfordrer Pedersen, som mener Hotell- og restaurantarbeiderforbundet må se litt ut over egne rekker:
– Det finnes sikkert også kvinnegrupper i og utenfor fagbevegelsen andre steder i landet som kan tenke seg å jobbe for kvinner som har vært utsatt for kjønnsbasert forfølgelse. Bare ta kontakt med oss, så kan vi gi råd, oppfordrer Pedersen.

  • I april 2001 vedtok Stortinget at regelverket skal gjennomgås for å sikre bedre vern for de som har vært utsatt for kjønnsbasert forfølgelse. Kommunalminister Sylvia Brustad, som tidligere i år ”ikke så noen grunn til å tro at regelverket og retningslinjene ikke blir fulgt”, begynte i august å gå norsk asyl- praksis nøyere etter i sømmene. Hun lovet å nedsette en lovkomité som kunne utarbeide et regelverket i samsvar med anbefalingene fra FNs høykommisær for flyktninger. Det innebærer at tradisjonell kvinneforfølgelse som tvangsekteskap eller trussel om æresdrap, også blir asylgrunnlag.
  • Fram til september 2001 hadde tre av de seks fått oppholdstillatelse etter at klagene deres ble behandlet i klageorganet Utlendingsnemnda, mens en kvinne fikk politisk asyl etter klage på avslag. Igjen står Zasmin fra Bangladesh og tamilske ”Udaia” fra Sri Lanka, som begge
    lever i skjul for norsk politi.
  • Statssekretær i Justisdepartementet Rita Sletner vil nå gi kvinner som risikerer kjønnslemlestelse eller tvangsgifte i hjemlandet asyl på en FN-kvote.

  • Justisdepartementet jobber nå med en handlingsplan mot handel med kvinner. Planen er et signal om at departementet vil behandle denne formen for menneskehandel på linje med annen organisert internasjonal kriminalitet. En slik plan innebærer også at Norge vil gå i bresjen for å likestille kjønnsbasert forfølgelse med politisk forfølgelse..
  • Dette betyr i praksis at en kvinne som trues av kjønnslemlestelse, tvangsgifting eller æresdrap kan søke asyl på bakgrunn av dette. Samtidig vurderer Kommunal- og regionaldepartementet endringer i utlendingsloven som kan åpne for asyl på bakgrunn av kjønnsbasert forfølgelse i Norge. FNs flyktningkonvensjon gir allerede rom for slik praksis, og et lite antall flyktninger har allerede fått innvilget asyl på dette grunnlaget i Norge. Det er neppe tilfeldig at initiativene fra departementene kommer etter den siste tidens brutale æresdrap.

De som vil støtte arbeidet til ”14 kvinner i Bergen”, kan bruke konto nr: 9013.05.18671
v/ Innsamlingsaksjonen/FO
Håkonsgt.5, 5014 Bergen.

Agnete Strøm e-post: [email protected]