Til salgs i de renes land

0Shares
Latest posts by Inger Anne Olsen, Lahore, Pakistan (see all)

Kvinnene i gamlebyen i Lahore, politikernes og forretningsmennenes kurtisaner, lever i og med sin egen kaste, og slipper ytterst sjelden noen inn i sine hjem. Som første norske journalist har Inger Anne Olsen fått lov til å være hos dem.

KIRAN ALI, 27 år, har det travelt. – Kom, så skal jeg vise deg noe, sier hun, går ut av stuen der ungene leker, gjennom morens soverom og inn i sitt eget. Sengeteppet er lilla og eplegrønt. Mannen som sitter i den store sengen, har bar overkropp. Han hilser, litt brydd. – Dette er Waseem, han venter på meg, sier Kiran. Waseem er en av Kirans faste kunder.

Kiran Ali er dansepike. Hun danser for menn, som forspill, og etterpå underholder hun dem slik de måtte ønske, og slik tradisjonen er for kvinner i hennes familie, i hennes kaste. Kirans mor, Israt Jahan, 44 år, tar imot betalingen. I Norge ville vi kalt de unge kvinnene prostituerte. Vi ville sagt at mødrene var halliker. Begge er født og oppvokst i Heera Mandi, den mest berømte, og beryktede, av dansepikenes gater. I Pakistan, landet som ble opprettet for å huse muslimene. Direkte oversatt betyr pak-i-stan «de renes land».

Så Kiran og Israt lever og jobber i et land der dans av alle slag er moralsk forkastelig, og der seksualitet utenfor ekteskapet kan straffes med pisking, eller med steining til døden inntreffer. Men det skal sies: Ennå er ingen blitt dømt til døden for utukt. Loven bare er der, som en trussel.

MYTENE OG TABUENE rundt dansepikene har vært ubrytelige. Hver by i Pakistan har sine dansepiker, men mest berømte er de som hører til i Heera Mandi, og nabogatene Chatram Road, Main Bazaar, Cream Market, i gamlebyen i Lahore. Her lever dansepikene åpent, i gater som har vært deres i århundrer.

Si «Heera Mandi» til en pakistansk mann, og noe skjer med øynene hans. Si det til en kvinne, og hun vil enten fnise eller snu seg bort.

De ypperste blant gledespiker, kurtisaner for menn fra overklassen og øvre middelklasse, forretningsmennenes og politikernes gledespiker. Dansepikene kommer nesten alle fra en egen kaste. De dyreste kan koste 3000 kroner for en natt, men de lever i samme bydel som vanlige prostituerte, side om side ved kvinner som tar to kroner for en halvtime. Og som nærmeste naboer: hijraene. Hermafrodittene, evnukkene og de transseksuelle. «Det tredje kjønn».

Musikerne finnes også her, det er de som bærer musikktradisjonen. Pakistans mest berømte musiker, Nusrat Fateh Ali Khan, arbeidet her. Av dette stoffet er de vevd, mytene om livet i nordre del av gamlebyen i Lahore, like under murene til den store Badshahi-moskéen.

OM DAGEN ER HEERA MANDI og de andre gatene nesten som alle andre gater i gamlebyen, bare litt mer lukket. Med blinde vinduslemmer og stengte dører mot den som går forbi. Disse gatene våkner ikke før det er en halv time igjen til midnatt. Vinduene og dørene åpner seg, i rommene innenfor setter de unge kvinnene, dansepikene, seg, på utstilling. En av dem er Hinna, 22 år, hun sitter der og venter på kunder, sammen med moren sin. Hinna er kledt som alle andre pakistanske kvinner, i tunika og posebukser, med sjal over skuldrene, men sminken avslører henne som dansepike, for Hinnas ansikt er sminket nesten hvitt. Belysningen er sterk, for at kunden helt ute fra gaten kan se hva han får. På gulvet sitter de tre musikerne. Men det er moren som styrer butikken.

– Er det mødrene som er halliker? spør jeg, men ingen av jentene forstår hva jeg mener. – Bestyrere, sier de. -Mødrene er våre bestyrere.

I nøyaktig én og en halv time, til klokken er 01, siger menn i blanke biler gjennom de trange gatene, kikker gjennom lukkede bilruter inn i husene, velger ut den de vil ha. Det er bare å plukke, den søteste, den vakreste, den mykeste. Finner mennene en de liker, stiger de inn i rommet til henne, vinduslemmer og dører lukkes fort, musikerne spiller opp, kvinnen spenner ankelbjellene på seg, og så danser hun. 200 rupees for hver dans, 28 kroner, like mye som et måltid på MacDonald’s, men man kan gjerne betale mer. I gaten utenfor sitter pengeveksleren, han tar 30 rupees for å veksle tusenlapper til tykke bunker med småsedler, for dansen skal ikke betales på vanlig måte, pengene skal kastes som en dusj over dansepiken, mer penger jo mer opphisset kunden blir.

Små barn løper mellom bena på kvinnene i rommene der dansen går, rommene som dansepikene kaller «kontoret mitt». Dansen er bare et forspill, og det er politiet som bestemmer at den bare kan vare fra 23.30 til 01.00. Natten kommer etterpå, da kommer kundene som vil mer enn bare se på.

SKIKKELGIE DANSEPIKER tar bare én kunde hver natt, og de skal ha gjort avtale på forhånd. Og ved morgenbønn, fajr, en gang mellom mellom klokken 04 og 05, skal alle kunder ha forlatt sengene.
– En gang, mens Roshni fremdeles bodde hjemme, hadde vi to arabiske kunder som bodde hos oss hver natt en hel uke, sier Kiran Ali. Roshni er Kirans lillesøster. – Om dagen var de to araberne på møter, om ettermiddagen på hotellet, og om natten var de hos oss. De var så generøse, de kjøpte alt mulig til oss, på de dyreste butikkene, jeans og parfyme og alt vi ville ha. Bare av beste sort. Men de var enormt digre, den ene var så tykk at Roshnis seng falt sammen. Roshni skrek, og jeg lo, sier Kiran.

Hun skal snart til London. Ti jenter og tre musikere reiser sammen, de får visum som kunstnere, i tre måneder.
Kirans kropp skal selges i London-natten, først vises frem i dans, så være til glede for menn på andre måter. Hun synes hun skal få godt betalt, 700 kroner pr. døgn. Hun vet ikke
hva han tjener, britisk-pakistaneren som organiserer det hele. Kiran gleder seg. Hun kjenner andre som har vært på en slik jobb i London, det er ingenting farlig ved det, sier hun, de ti jentene skal bo sammen.

Jannat, 10 år, og Mannat, 8, sitter på gulvet i finstuen.
De venter på at tante Kiran skal bli ferdig med å snakke, de venter på å vise frem det fine de fikk da de var med mormor til byen i dag: Hver sin bluse i skjelvende fløyel, nye bukser med rosa mønster nederst. De vet at mormor er «bestyrer», de vet at oldemor var dansepike, og tantene. De ser kvinnene danse, og de ser kundene komme og gå.

– Har du lyst til å bli dansepike? spør jeg Jannat, men hun rister på hodet: – Nei. Jeg vil ikke. Men jeg liker å se på at de danser.

Jannat og Mannat er barn av Kirans storebror. Systemet, de
strenge reglene som styrer dansepikenes liv, er slik at
sønnene aldri skal gifte seg med dansepiker. Jannat og Mannats mor skal aldri ha en kunde.

OGSÅ DANSEN PÅ PIKENES KONTOR er utuktig i dette landet. Selv om kvinnene under dansen er dekket av klær fra topp til tå, selv om tre musikere sitter i ett hjørne, og mor i et annet. Men danset ikke en kvinne på scenen, foran publikum, da norsk-pakistanere i høst hadde utendørs kultur-fest på Vaterland i Oslo? Jo, det gjorde hun. Men arrangørene tok ikke sjansen på å la en pakistansk kvinne danse. De fant en indisk en i stedet.

Danser ikke kvinner i pakistanske filmer, danser og synger i timevis? Det gjør de, og de fleste av dem tilhører dansepikenes kaste. Svært få kvinner fra «anstendige» familier får lov til å fremføre tradisjonell sang og dans offentlig. Og bare de filmstjernene som virkelig blir kjendiser, så store at stjerneglansen overskygger bakgrunnen, kan forvente å bli gift utenfor sin egen kaste. Det finnes nesten ingen bøker om dansepikene i Pakistan. Sist oktober kom en av de få, «Taboo», av Fouzia Saeed. Da hun begynte å forske blant dansepikene, var hun ansatt i det pakistanske kulturdepartementet. Saeed forteller i boken at da departementet fikk vite hvem hun forsket på, ble hun oppsagt. Det kastet skam over hele departementet å ha en
ansatt som vanket i dansepikenes kaste, selv som forsker. Overklassekvinnen Saeed fikk omgjort oppsigelsen ved å bruke sine politiske kontakter, men i dag arbeider hun i enbritisk bistandsorganisasjon.

NEELAM, 20 ÅR, FORSØRGER HELE SIN FAMILIE. Hun har mor og far, en bror og fem søstre. Sammen med søsteren på 19 skaffer Neelam mat på bordet og tak over hodet for dem alle. Neelam skulle egentlig giftes bort, skulle ikke danse. Hun giftet seg da hun var 16.

– Han slo meg, og han ville at jeg skulle ta imot kunder – i vårt felles hjem! sier Neelam. Hun forlot mannen etter bare åtte måneders ekteskap. Så ble hun dansepike likevel. Pengene tjener hun i dette rommet, det som bare har plass til en stor, bred seng, og en kommode. Akkurat nå er sengen spisebord.

– Søstrene mine skal spares for dette. De skal giftes
bort, sier Neelam. Hun sier at det er hennes ansvar å spare
de 300000 rupeene (ca. 43000 kroner) som er nødvendig for å få de tre yngste søstrene, 14, 15 og 18 år, skikkelig gift.
Hun regner med det vil ta ti år å spare så mange penger. Det
er så mange som skal leve av det Neelam tjener.
– Jeg tar bare én mann hver natt, jeg driver ikke noe bordell, sier Neelam, og hun sier at kundene må betale 10000 rupees pr. natt, 1400 kroner. Jeg tenker på at en kvinnelig lærer ikke tjener mer enn 4000 rupees på en hel måned, og spør om Neelam virkelig får så mye som 10000 rupees natten?

Hun nikker: – Til meg kommer menn fra middelklassen. Overklassejenter tjener 20000 pr. natt, sier hun.
Når kundene går, før morgenbønn, steller Neelam seg. Ser
på TV, hviler, og legger seg kl. 09.00.

– Ville du slutte, hvis du kunne?

– Nei, sier hun, og ler.

– Planlegger du å få barn?

– Nei. Jeg bruker prevensjon.

– Er du redd for å bli syk?

– Hvorfor snakker alle om sykdom! Det er løgn at vi er
syke. De som sier det, vet ikke hva de snakker om.
– Hvorfor vil du fortsette i jobben?

– Fordi jeg er uavhengig på denne måten. Jeg vil ikke gifte meg igjen, med mindre en millionær kom forbi. Jeg har fått nok av ekteskap for en lang stund, sier hun.

– Har du noen gang overveid andre, vanlige jobber?

– Jeg har tenkt på det. Men hva skulle det være?

– Hva synes du om kundene?

– Det er to typer kunder: De gode, og de dårlige. Det
handler om holdninger. Noen kunder krever og krever, mens
andre sier: «Hva vil du selv?».

– Plages du eller søstrene dine når dere går utendørs?

– Vi går jo ikke ut! sier Neelam, forskrekket.

– Aldri?

– Bare en sjelden gang, for å handle. Da går vi sammen,
alle, jeg og moren min og søstrene mine. Og ingen plager
oss, for alle de andre her har familiemedlemmer med samme yrke.

– Hvis du koster så mye som 10000 rupees, hvor skal fattige menn gå?

Neelam slår hendene sammen, og ler: – De kan gå på bordell. Og hvis de ikke har råd til det heller, kan de gå til hijras, sier hun.

”HAN-OG-HUN” KALLES DE. I utkanten av dansepikenes strøk, like ved Shaikhpura Bazaar der de billigste jentene holder til, de med lavest status og tristest liv, der ligger Hijras’ Bazaar. Gaten for «hijras». Hermafrodittene, menn som er «han-og-hun», menn som er «født uten pinne». Noen av dem er evnukker, andre transseksuelle, transvestitter, eller homofile skruller. De lever i grupper, i Pakistan som i India. De kler seg som kvinner, og sminker seg slik, og danser utfordrende og yppig. De dukker opp i vanlige familier når et barn er født, eller når det holdes bryllup, de danser, erter og terger både vertskap og gjester, går ikke før de får penger for dansen. Det er plagsomt at de kommer, men om de uteblir, føler gjestene seg nesten snytt. For på en eller annen måte bringer de en velsignelse med seg der de ferdes.

Jentene i Heera Mandi danser vakkert. Men ingen danser som
Kayal og Karamat. De er han-og-hun. De er hjemme hos Kiran i kveld.

Kayal, 24 år, hijra, spøker og ler, flørter. Kayal venter
penger for dansen sin, men hun har det moro. Hun stikker neven ned i utringningen og henter opp et bryst som har løsnet, kaster hodet bakover og danser. Hun ligger på kne foran meg, kurtiserer meg, nagler blikket mitt. Kayal er frodig i kroppen, adamseplet nesten ikke synlig. For meg er
Kayal en «hun».

– Det er vanskelig å være hijra, folk ler av oss og snyter oss, sier hun etterpå. Så må hun gå, for det er lørdag kveld og Kayal skal i bryllup, terge penger fra en familie.

Karamat, 25, er ingen vanlig hijra, han er en «dancemaster», og gir dansepiker timer i dans. Karamat er høy og slank, den flate maven er bar, det røde og blå skjørtet kantet med gull. Når jeg tenker på Karamat, tenker jeg «han». Kiran vil ta ekstratimer før hun skal til London, hun har hørt at Karamat er flink. Nå skal han vise hva han kan, om han duger som lærer. Det er Kirans mor, sjefen, som bestemmer om Karamat skal hyres som lærer. Moren skal nok komme og se på dansen, men først må hun bli ferdig med kveldens siste bønn. Moren holder bønnetidene nøye, hun er en gudfryktig kvinne.

Etter bønnen studerer hun Karamats dans med alvorlig ansikt.
Han danser ikke hvor som helst, eller for hvem som helst. Han opptrer ikke i brylluper, og ikke for kunder som kommer én og én. Karamat opptrer bare ved store begivenheter, fra
en scene. Privat danser han bare som nå, når noen vil vurdere ham som lærer.

– Det finnes to slags folk, sier Karamat. – De som liker å se jenter danse, og de som liker å se hijras. Ja, også de som liker å se en dancemaster.

Mennesker som Karamat er utbrytere fra sin egen familie.
– Foreldrene mine syntes det var vanskelig i begynnelsen. Men nå har de vennet seg til det. De kommer til og med for å
se på, av og til, sier han.

Kiran nikker til Karamats dans, anerkjennende: – Han ser på deg hele tiden, ja. Det er det det handler om: Finn kundens blikk, og hold det fast. Man må angripe kundens hjerte, sier Kiran. Men mamma Israt sier ikke et ord, ansiktet er uten smil. Ingen av oss vet om Kiran skal få Karamat som læremester. Kiran sier at hijras er for de mennene som ikke har råd til jenter.

GULRUKH KOSTER MER ENN DE FLESTE. 20000 rupees
for én natt, 2800 kroner. Men vil man bare ha dansen hennes, kan man få den for noen hundrelapper. Når Gulrukh snakker, ser hun rett på deg. Hun er ikke så tungt sminket som andre jenter vi har møtt, hun snakker med lav stemme, ikke høyt og skingrende, som Kiran.

Gulrukh er 25 år, hun har ingen annen utdannelse enn som dansepike, bare ett år på vanlig skole. De to søstrene hennes danser, mor danset, bestemor og oldemor.

Fordi Gulrukh tar så godt betalt, jobber hun aldri mer enn tre netter i uken. – Jeg liker å slappe av, sier hun, og ler. Hun opptrer hjemme i leiligheten i Heera Mandi, der ett rom -«kontoret» – vender mot gaten, og ett rom er innredet spesielt fornatt-jobbing.

Gulrukh forsørger ikke familien sin, hun sparer. Faren hennes driver en liten butikk utenfor gamlebyen. Pengene hun tjener gir hun til moren. -Banken er full av tyver, mor er mye sikrere enn banken, sier hun.

Hva drømmer Gulrukh om?

– At en mann skal gi meg en bil og et hus, og gifte seg
med meg, sier hun.

– Ville du gifte deg med en av kundene dine?

– Gjerne det. Men han må være ugift. Det kommer ikke på tale ellers.

– Liker du jobben din?

– Ja. Jeg har jobbet i åtte år nå, men det er ingen hard jobb. Den er veldig lett, faktisk, hvis man bare godtar den.

INGEN BESKYTTER DANSEPIKENE og deres familier. Ikke myndighetene. Heller ingen frivillige organisasjoner. Kvinnene lever uten sikkerhetsnett. Blir de utsatt for overgrep, har de ingen å henvende seg til, og ingenting å hente hos politiet. I et pakistansk ekteskap finnes det, juridisk sett, ikke noe som heter voldtekt – hva man enn gjør mot en hustru kan det aldri kalles voldtekt. I praksis er det likedan med dansepiker.

Så kvinnene i dansepikenes kaste må slutte rekkene, tett,
de kan bare søke beskyttelse hos hverandre. Og de må leve så uangripelig ærbart, utenom selve jobben, at ingen kan klandre dem for noe som helst. Derfor lever de en del av tiden som de frommeste blant pakistanske kvinner. Går bare
utendørs hvis de må, og sjelden alene, alltid sammen med
mor, og gjerne noen småbarn i tillegg, som anstand. De
praktiserer sin religion. Omgås ingen som kan kaste dårlig
lys over dem.

Jeg vil gjerne møte flere hijras, snakke med dem. Spørre hvorfor de har et klarere glimt i øyet enn dansepikene, hvorfor de virker gladere. Har de noen grunn til det? Kiran kan ikke hjelpe meg i natt, det er søndag, og hun skal danse i et bryllup, utstyrt med skriftlig tillatelse fra politiet til å danse utenfor Heera Mandi. Kanskje drosjesjåføren kan hjelpe? Han kan, men ikke veldig gjerne.

Motvillig kjører han til Hijras’ Bazaar, avtaler prisen med
to hijras: 750 rupees til hver, max fem danser, og da kan vi
ta bilde av dem også, til avisen. Men strømmen er gått hjemme hos hijraene, vi må kjøre til et annet hus for å finne en leilighet med strøm.

Jeg åpner bildøren for at en av de to skal få plass i
baksetet, men sjåføren kommanderer begge to inn i forsetet,
det er måte på uanstendighet. Drosjesjåføren sier at jeg
sjokkerer ham, at jeg har vært en god kunde, men at han er
sint nå: Jeg har å oppføre meg sømmelig! Skal jeg, en enslig kvinne, sitte i baksetet sammen med en hijra!

Omsider blir det dans i Hijras’ Bazaar, klokken er snart 02, og langt over stengetid i Heera Mandi, men i en leilighet i 2. etasje danser to menn uten navn. Den ene er kledd som kvinne, den andre bare oppfører seg som en. I den lille leiligheten bor en stor familie, barn og tenåringer og voksne, alle er våkne nå, alle vil se på, småbarn på mødrenes fang, tenåringsjentene som klapper takten og hyler av latter. Men ingen kan engelsk, ikke familien som bor her, ikke hijraene. Bare drosjesjåføren, og han snur seg vekk fra det som foregår, og nekter å være tolk.

ROSHNI ALI TAR IMOT HJEMME I EGET HUS. Roshni, 26 år, er Kirans lillesøster. Roshni har oppnådd det så mange drømmer om:

Hun er blitt gift. Som kone nr. to, riktignok, men hun bor i et pent hus i et middelklassestrøk i Rawalpindi, 30 mil nord for Lahore. Roshni sier hun har fått en snill mann. – Han
har gitt meg en bil, og han har en vakker sjel. Du skal få
møte ham snart. Han elsker meg. Ikke bare kroppen min, men sjelen min, sier Roshni. Hun holder nøye orden på hvor lenge denne nye tilstanden av lykke har vart: tre år og én måned.

Så lenge har hun vært gift.
Og mannen kommer, hjem fra fabrikken han eier. Han drikker te med kone og gjest, så går han for å hvile. Han vet hvem han er gift med. Før han giftet seg var han en av de faste kundene hennes.

– Jeg kan aldri mer vise meg i Heera Mandi, det ville vært en skam for mannen min. Men jeg er den samme nå som jeg var da jeg danset. Det jeg gjorde, var imot islam, jeg vet det,
jeg er muslim selv også. Men å gjøre sånn, og lyve om det
etterpå, er enda verre enn å gjøre det og stå for det man
har gjort, sier Roshni. Bare naboene vet ingenting, må ikke
vite noe. Derfor vil Roshni heller ikke ha bildet sitt i avisen.

– Fordi dette er et samfunn bare for menn, der kvinnen ikke betyr noen ting. I Pakistan anerkjenner man ikke kvinners liv, sier Roshni. Hun stråler nå, men hun sier at hun gråt da hun begynte i jobben som dansepike: – Jeg ville ikke, Kiran gikk på «kontoret» for å danse, og mamma hadde «venner» som ga henne penger, mens jeg bare satt hjemme og spiste. Til slutt tenkte jeg at jeg kunne ikke fortsette med å la dem jobbe for meg, så da begynte jeg også. I starten gråt og gråt jeg. Men så var det fint på en måte, fordi det var et fritt liv. Vi hadde ikke halliker, bare mamma, ekte dansepiker har ikke halliker, sier Roshni.

– Du vet, «Heera Mandi» betyr «Diamantmarkedet», men de eneste diamantene som noen gang er solgt der, er kvinner.
Det er vi som er diamantene, ingenting annet. Du kan merke
det når du går der, mennene er ute bare for å spise kvinner,
sier Roshni.

DE YNKELIGSTE, FATTIGSTE har krøket seg sammen på gaten for natten, i sidegatene til dansepikenes kontorer i. Kvinner og¨menn. Det stinker urin og avføring, skarpt av lynol og søtt
av hasj. To magre magre menn med grått hår snorter hvitt pulver, den ene klarer såvidt å sitte på huk uten å falle. En kortesje av store biler siger gjennom gatene, det er de mannlige gjestene fra et bryllup som legger hjemturen gjennom Heera Mandi. Kanskje skal de bare se, kanskje vil noen av dem røre.

For to år siden var Heera Mandi en gate bare for dansepiker og for musikerne deres, for spisesteder og noen biljardhaller. Nå blir stadig flere av dansepikenes «kontorer» overtatt av skomakere. Åpne om dagen, stengt om natten. Kvinnene flytter ut, til vanlige boligstrøk i andre bydeler. Slik blir tradisjonen mindre synlig, men også mer utvannet. Mange av kvinnene som danser i andre bydeler tar ikke bryet med å lære seg klassisk dans. Og i et vanlig boligstrøk kan man ikke ha levende musikk midt på natten, av hensyn til naboene, man danser til kassettspillere i stedet, med musikk fra indiske og pakistanske filmer. Slik blir musikerne overflødige.

Kiran er forarget over at hun er utkonkurrert av skomakere, som står lavt på rangstigen i det punjabske kastesystemet. Det er ikke ofte hun ferdes ute i gatene i gamlebyen om natten, men hun kjenner de fleste, danserne, musikerne, managerne, kokkene og pengevekslerne. Det er to ting Kiran alltid har med seg når hun går her: Moren sin, og mobiltelefonen. Klokken er snart ett, og telefonen ringer.

En kunde vil ha besøk, han er hjemme alene. Kiran forsvinner
i en drosje. Vi ser henne ikke igjen før dagen etter. Sliten.

-JEG BER TIL GUD om at jeg skal få slippe snart, sierKiran Ali, neste dag. – Søsteren min, Roshni, ble jo gift, det gir meg håp. Be for meg, at jeg skal finne en mann snart! sier Kiran, 27 år, og på vei mot aldersstupet. -35 år er det aller, aller eldste en dansepike kan være, hvis hun holder seg godt og ikke blir tykk, sånn som jeg er blitt, sier Kiran.

Det er natt. Småjentene Jannat og Mannat leser lekser, de sitter på gulvet i finstuen med bøkene i sofaen. Hele familien er enige om at tradisjonen skal brytes: Jannat og Mannat skal
spares for å bli dansepiker. I dagligstuen sitter mormor
Israt på gulvet, med ryggen mot veggen, hun ser på TV og
spiser sen middag som svigerdatteren har kokt. Lam med linser og chili.

Kirans faste kunde, Waseem, venter på soverommet. Han vil ikke snakke med den utenlandske gjesten. -Kanskje det er
ham jeg skal gifte meg med, sier Kiran. -Jeg håper han skal
bli ektemannen min en gang i tiden. Etter London.

(Studieoppholdet var støttet av Kulturdepartementet)

(Foto: Illustrasjonsfoto)

(Opprinnelig publisert i Aftenposten 30.12.01, republisert med tillatelse fra forfatter)