Innvandrere i media

0Shares

I “Rapporten om rasisme og diskriminering i Norge 2001-2002” i regi av UDI kommer det fram at media er med på å
bygge opp stereotype bilder av minoritetene.

Her er et sammendrag fra rapporten:

I forhold til rasisme og diskriminering kan mediene virke både positivt og
negativt. Media kan åpne for større forståelse og kunnskap. De kan nyansere og
bryte ned stereotype forestillinger og fordommer om etniske grupper. Aviser,
radio og TV-kanaler kan bidra til å presentere innvandrere som noe positivt og
dynamisk. De kan også bidra til å opprettholde diskriminerende barrierer og
frykt for forskjellighet. For personer med etnisk minoritetsbakgrunn kan mediene
følgelig fremme en følelse av avmakt og manglende tilhørighet i det norske
samfunn.

Negativ synliggjøring og et generelt ensidig negativt fokus på personer med
innvandrerbakgrunn er den form for diskriminering som flest innvandrerrepresentanter nevner. Media fokuserer på kriminalitet, negative
kulturtrekk og unyansert statistikk. Når media ikke nyanserer debatten, kan det
ramme mye bredere enn det som kanskje er hensikten.
En sak kan i utgangspunktet være en mindre nyhetssak som normalt ville
dødd ut etter et par dager. Men kanskje særlig i forbindelse med innvandrerrelaterte
saker, kan det imidlertid se ut til at det er en tendens til at sakene «tar
av». Alle de store avisene skal skrive om det. Dersom to ungdomsgjenger braker
sammen, blir fokuset raskt at det er innvandrergjenger, selv om det også kan ha
vært norske ungdommer involvert. Mediene lager feature-artikler om innvandrerungdoms
oppvekstvilkår i de større byene i Norge. Man begynner å se på den
kulturelle bakgrunnen, samt ære og skam begreper. Hadde journalisten snakket
med de involverte ungdommene, ville de kanskje si at det hele dreier seg om en
krangel om helt trivielle saker.

Eksempler:

• Jeg blir ofte konfrontert av fremmede eller naboer med det som står i
avisene. Sist var det med debatten om omskjæring. Jeg fikk regelrett kjeft
av mine naboer.

• Det var nylig en knivstikkingssak som fikk oppslag i Drammens Tidene.
Der ble det trukket fram at to tyrkiske gutter hadde løst opp situasjonen.
Reportasjen ga inntrykk av at det var innvandrere som var i konflikt.

• Media kommer aldri når vi inviterer dem til positive arrangementer. Hvis
noe negativt skjer, kommer de løpende! De fokuserer kun på det negative.
Innvandrere er usynlige i alt annet enn det negative.

Forskning bekrefter inntrykk og opplevelser. Merete Lindstad og Øivind
Fjeldstad gjennomførte i 1996 en undersøkelse av et utvalg medier. Analysen
av materialet gir grunnlag for å trekke enkelte konklusjoner. Kriminalitet er det
temaet hvor innvandrere oftest dukker opp. I disse sakene er det en overvekt av
ikke-vestlige innvandrere sammenlignet med deres andel av innvandrere i Norge.

Den britiske forskeren, Mary Coussey, mener at det i mange europeiske land
med en viss andel etniske synlige minoriteter, og hvor det samtidig er kontinuerlig
innvandring, er alminnelig at disse blir portrettert på en negativ måte og i et
følelsesmessig ordelag. Negativ portrettering av synlige minoriteter og innvandrere,
fremmer sosial avstand og fiendtlighet som igjen fremmer diskriminering.
Diskriminering kan delvis bli stimulert og legitimert i et klima hvor formidling
av degraderende materiale og begreper er tillatt.

Sterotypisering

Ifølge representantene for innvandrerorganisasjonene har media en tendens til
ikke å se innvandrere som enkeltindivider, og handlingene blir derfor også ofte
tolket i gruppeterminologi. Innvandrerrepresentantene mener media
«kulturifiserer» handlinger: I stedet for å se handlingene som handlingene til et
enkeltindivid, så leter man etter årsakene til handlingen i kulturen. Problemet da
er at alle andre med samme kulturelle bakgrunn blir rammet av en enkeltpersons
handlinger. På den måten er media med på å skape stereotype bilder av
innvandrere.

Lindstad og Fjellstads undersøkelse fra 1996 tok også for seg problemet med
irrelevant benevnelse av nasjonalitet eller etnisk opprinnelse. De fant at et typisk
trekk i de undersøkte mediene, er at det ikke virker som om det er noen klar
praksis når det gjelder spørsmålet om å oppgi etnisk opprinnelse på personer
som er omtalt i kriminalsaker. Et vanlig synspunkt blant journalister er at nasjonalitet
eller etnisk bakgrunn bare skal oppgis dersom det har relevans for saken.
Det materialet Lindstad og Fjeldstad gikk igjennom, tydet likevel på at det er
ganske vilkårlig om mediene velger å oppgi etnisk opprinnelse eller ikke. Ifølge
Lindstad og Fjellstad synes det i en rekke tilfeller der etnisk opprinnelse er nevnt
å være lite relevant for saken.

Skjevheter i kildevalg

Et annet fenomen som flere av innvandrerrepresentantene nevner, er det vi har
valgt å kalle «skjevt valg av kilder». Det dreier seg om lite representativt, lite
balansert eller manglende bruk av kilder. I polariserte politiske debatter faller
innvandrere ofte dårlig ut fordi talsmenn i favør av etniske minoriteter er i
mindretall, har lavere formell status eller har mindre kjennskap til saksfeltet,
mens opponentene er i flertall, har høy status og kunnskap.

Ifølge innvandrerrepresentantene behandles innvandrere forskjellig fra nordmenn
i medienes redaksjoner. De mener de blir negativt forskjellsbehandlet.
Informantene rapporterer om vanskeligheter med å nå fram i media. Viktige
minoritetsperspektiv og stemmer usynliggjøres. Utestengelse og usynliggjøring
er former for diskriminering som skjer ved at for eksempel ”de saken gjelder”
ikke blir kontaktet. Historier blir fortalt om leserbrev og kronikker som ikke blir
antatt, om artikler som ikke blir forelagt intervjuobjektet til gjennomlesning.

Sitater

• Et eksempel er Migrapolis. Programmet blir sendt klokken 22 eller 23 på
kvelden. Da er det ingen som orker å se på det.

• Mine meninger kommer ikke fram fordi jeg ikke har kontakter og vi ikke
har medier som er gode for oss.

• Når noe negativt skjer er man gambier, gjør man noe positivt så er man
norsk. Se på Kadra – hun er norsk. Imamene er utlendinger.
• Det er bare en avis i Trondheim. Vi har forsøkt å invitere dem til våre
arrangementer for å få en positiv vinkling. De stiller aldri opp.

• Jeg har kjennskap til at avisredaksjoner ikke tar inn leserinnlegg fra
innvandrere. ”Vi vil ikke at nordmenn skal konvertere til islam, derfor vil
vi ikke markedsføre innlegg til inntekt for denne religionen.”

Når det gjelder hvorfor media diskriminerer innvandrere, så er den årsaksforklaringen
flest informanter nevner, det vi kan kalle «medias iboende karakter».
Mediene er opptatt av lesere, lyttere og seere. De er avhengig av å selge sine
produkter. Det kan se ut som «gode» nyhetssaker er konfliktrelatert, og at mediekonsumentene
er opptatt av konfliktrelaterte saker. Derfor har media ofte et
konflikt- og problemfokus.

En annen årsak som nevnes er at innvandrere selv enten ikke er flinke nok til å
bruke media, eller vegrer seg for å delta i den offentlig debatt. Flere innvandrerrepresentanter
peker på at innvandrerne selv må ta ansvar og delta mer i
offentlige debatter. Man kan ikke forvente at media skal ta kontakt, hvis man
ikke deltar i debatten, skriver kronikker og leserinnlegg. Samtidig legger de vekt
på at folk kan ha ulike grunner til ikke å ønske å eksponere seg selv. For noen
handler det om redsel for å få synspunktene sine forvridd eller feiltolket, for
andre handler det om å ikke ønske å ha en offentlig mening.

Fordommer bekreftes eller avkreftes

En effekt av medias framstilling er ifølge innvandrerrepresentantene at
fordommer om minoritetsbefolkningen for det første skapes og for det andre
bekreftes og opprettholdes. Som tidligere nevnt er nordmenn et avislesende folk.
I mange tilfeller er avisene nordmenns eneste kilde til informasjon om innvandrere.
Dersom det bildet som blir tegnet av innvandrere i media i all hovedsak er
negativt, så er det stor mulighet for at man lar seg påvirke. Når media så ensidig
velger å fokusere på negative saker, samtidig som de ikke lar innvandrerne selv
komme til orde er det med på å skape negative holdninger i majoritetsbefolkningen,
ifølge representantene for innvandrerorganisasjonene.