Ett års gratis barnehage – hvilke konsekvenser har det for overgangen til skolen?

0Shares

Her følger et sammendrag av rapporten:

Denne rapporten handler om samarbeidet mellom skolen og familier med minoritetsspråklig bakgrunn. Utgangspunktet var et forsøk med fire timer gratis barnehage for alle femåringer i bydel Gamle Oslo. Målet med forsøket var å få flere barn med innvandrerbakgrunn til å begynne i barnehage, og å legge til rette for bedre integrering og språkopplæring. Rapporten ser nærmere på hva som skjer når barna fra forsøksbarnehagen begynner på skolen. Det inngår tre skoler i evalueringen. Alle har et stort flertall elever med minoritetsspråklig bakgrunn.

Det ene målet med evalueringen har vært å finne ut hvordan foreldrene (og barna) har opplevd overgangen fra barnehagen til skolen. Hvilken betydning har oppholdet i forsøksbarnehagen hatt i forhold til skolestart og den første tiden av barnas skolegang? Hvilken betydning har det for undervisningen og miljøet i klassen at nesten alle førsteklassinger i Gamle Oslo har erfaring fra barnehage?

Det andre målet har vært å finne ut hvordan foreldrene opplever samarbeidet med skolen. Full innsikt i hvordan et samarbeid fungerer, får man bare ved kjennskap til begge parters opplevelser. Følgelig har det også vært viktig å vite hvordan skolen, det vil si ledelsen og lærerne, har opplevd sitt samarbeid med foreldrene.

Datainnsamlingen består av kvalitative intervju med 18 foreldre, 7 lærere som har, eller har hatt, første klasse, og med ledelsen (inspektør og rektor) ved de tre skolene.

Overgangen til skolestart har gått bra. Det er de fleste foreldrene enige om. Oppholdet i barnehagen bidro til å skape forventninger og motivasjon for å begynne på skolen, og til å forberede barna på skolegangen. Foreldrene selv er først og fremst opptatt av norskferdighetene barna fikk med seg fra barnehagen. Noen av barna kunne mye før de begynte i barnehagen, andre ingenting eller bare “hei” og “takk”. Mange foreldre ble skuffet over at det var så få etnisk norske barn i barnehagen, og hadde derfor små forventninger til hvor mye norsk barna ville lære. Hvor store framskritt barna gjorde, varierte. Alle foreldrene mente likevel at barna deres lærte noe norsk, selv om en del gjerne hadde sett at de hadde lært mer.

Den sosial læringen er det også mange foreldre som trekker fram. I barnehagen ble ungene vant til å omgås andre barn og voksne. Nesten alle har en eller flere kjente fra barnehagen som nå går i klassen eller i parallellklassen. Oppholdet i barnehagen gjorde også at barna ble kjent med aktiviteter de driver med på skolen.

Mens foreldrene har erfart hvilken betydning oppholdet i barnehagen har hatt for deres barn, kan lærerne fortelle hvilke konsekvenser det har for undervisningen og klassen at nesten alle som begynner i første klasse i bydel Gamle Oslo har gått i barnehage. Flere av lærerne har lang fartstid fra skolene hvor de arbeider. De trekker alle samme konklusjon: Jo flere barn som har gått i barnehage, jo høyere norskspråklig nivå i klassen. Hovedregelen er at jo lenger barna har gått i barnehage, jo mer norsk kan de. Noen av lærerne har opplevd å ha førsteklasser hvor bare et lite mindretall behersket norsk. Før var dette vanlig, forteller de med lengst ansiennitet. Nå er det omvendt. Nesten alle som begynner i første klasse kan litt norsk, mange kan mye. Den markerte endringen inntraff høsten 1999. Det vil si da det første kullet femåringer gikk ut av forsøksbarnehagen. Siden har det sjelden vært mer enn to-tre elever i hver førsteklasse uten barnehageerfaring.

De fleste foreldrene i utvalget synes å være fornøyd med samarbeidet med skolen. Mange mener det ligner mye på slik det var i barnehagen. Det betyr likevel ikke at de er tilfreds med alle sider ved skolens virksomhet. Flere har innvendinger mot elevsammensetningen (de mener det er for mange barn med innvandrerbakgrunn), og mot at barna ikke får morsmålsundervisning.

Foreldrene er tilsynelatende positivt innstilt til foreldremøter og konferansetimer. Særlig det siste sier mange at de setter pris på. Positiv innstilling er likevel ikke alltid tilstrekkelig til at de møter opp. For lærerne og skoleledelsen er det denne formelle delen av samarbeidet som skaper størst frustrasjon. Særlig beklager de seg over oppslutningen og måten foreldremøtene fungerer på. Alle har erfart å avholde møter med bare en håndfull til stede. Godt oppmøte opplever lærerne vanligvis bare hvis de setter inn mye tid og krefter på å innkalle dem. På flere av skolene mener de imidlertid å spore en positiv utvikling. Det skyldes først og fremst intensivert innsats med å mobilisere foreldrene til å komme. Noen av lærerne mener det også skyldes at foreldrene er mer vant til å samarbeide fordi de har hatt barn i barnehage. Også konferansetimen skaper frustrasjoner hos lærerne. Deltakelsen her er bedre enn på foreldremøtene. Det fører likevel til mer irritasjon og større praktiske problemer dersom noen uteblir uten å gi beskjed.

Evalueringen inneholder også tall for faktisk oppmøte på foreldremøtet og på konferansetimen (våren 2002) på de tre skolene (1.-4. klasse). Gjennomsnittlig møtte godt og vel halvparten av foreldrene på foreldremøtet, mens tre firedeler deltok på konferansetimen.

I den praktiske skolehverdagen er det først og fremst læreren som ivaretar skolens samarbeid med foreldrene. Mange gir uttrykk for at de liker og er fornøyd med læreren, og at det er lave terskler for å ta kontakt den ene eller den andre veien. For noen av de minoritetsspråklige foreldrene er læreren kanskje den eneste de kjenner av majoritetsbefolkningen. Han eller hun får derfor en sentral rolle, ikke bare i forhold til å skape tillit til skolen, men også i forhold til samfunnet mer generelt. Alle tre skolene har ansatt tospråklige lærere (antallet varierer). Det har både en viktig praktisk og symbolsk betydning. De tospråklige lærerne har en viktig rolle som døråpnere til foreldresamarbeidet.

Resultatene av evalueringen tyder på at oppholdet i forsøksbarnehagen har hatt stor betydning – først og fremst for det enkelte barns skolestart og for læringsmiljøet i klassen, men trolig også for foreldrenes samarbeid med skolen.