Chile – et demokrati?

Francisco Castro kom til Norge som FN-kvoteflyktning i mai 1989. Da han i juni i år reiste hjem til Chile på ferie ble han umiddelbart arrestert. Arven fra militærdiktaturet gjør seg fortsatt gjeldende i det chilenske samfunnet.

Latin-Amerika gruppa i Stavanger og Colombiakomiteen i Lag-Norge vil presentere en sak som vi mener trenger oppmerksomhet. Saken gjelder situasjonen til Francisco Castro, chilensk statsborger, bosatt i Norge de siste 14 år. Vi skrev et åpent brev til de norske myndigheter angående denne saken og ba om deres hjelp.

Francisco Castro var politisk aktiv som student i Chile, på venstresiden, mot Pinochet-diktaturet. I 1985 ble han skutt av politiet på åpen gate, og ble lam fra livet og ned. Han har vært avhengig av rullestol siden.

Francisco Castro kom til Norge som FN-kvoteflyktning i mai 1989 på grunnlag av at han hadde blitt uskyldig dømt av en militærdomstol under militærdiktaturet i Chile. Rettssaken mot ham forløp uten hverken vitner eller bevis, og uten at han hadde rett til å forsvare seg mot anklagene. Likevel ble han dømt. Etter at han hadde sonet ett år i Chilensk fengsel, fikk han anledning til å reise til Norge. Siden har han etablert seg bra i Norge og har en fast stilling som overingeniør i offentlig sektor.

I juni i år fikk han muligheten til å reise hjem til Chile på ferie. Det sivile rettsapparatet i Chile hadde fastslått at saken mot ham var henlagt på grunn av foreldelse ( 27. Mai 2003). Dette betydde at han hadde muligheten til å reise til hjemlandet sitt uten frykt for å bli arrestert.

Onsdag 4. Juni 2003 ankom Castro flyplassen i Santiago de Chile, og ble umiddelbart arrestert og avhørt. Han ble sluppet fri etter 2 timer da hans advokat fremviste papirene fra rettskjennelsen beskrevet ovenfor. Likevel ble han ilagt utreiseforbud fra Chile inntil videre.

Fredag 04. Juli 2003 tok saken en ny vending. Ankedomstolen omgjorde den juridisk gyldige rettskjennelsen fra 27. Mai. I den nye rettskjennelsen ble det avgjort at rettssaken mot ham likevel skulle gå sin gang. Dommeren i denne ankedomstolen var en militær dommer.

Mandag 07.juli 2003 skulle advokaten hans få innsyn i begrunnelsen for den nye rettskjennelsen, men saken hadde da forsvunnet. Det var ikke mulig å spore den opp. Dette gjorde situasjonen vanskelig for Castro fordi han kun hadde 5 dager for å anke avgjørelsen. Sakspapirene dukket plutselig opp igjen på onsdag 09.juli 2003 sammen med en arrestordre fra ankedomstolen, men uten en juridisk begrunnelse for rettskjennelsen eller arrestordren. Advokaten til Castro klarte å stoppe arrestasjonen, men Castro måtte likevel avhøres av domstolen i 3 timer før han ble løslatt mot kausjon, med fortsatt utreiseforbud og pålegg om å melde seg for domstolen hver 15. dag.

Slik vi oppfatter det, virker det som om de militære har mulighet til å overprøve rettsavgjørelser tatt i det sivile rettsapparat. Dette truer den demokratiske rettssikkerheten til Chilenske borgere, og kan tyde på at arven fra militærdiktaturet fortsatt gjør seg gjeldende i det chilenske samfunnet.

Saken har nå blitt delt i to. Det foregår en sak mot politimannen som skjøt Castro i 1985 parallelt med saken mot Castro selv. På torsdag, 24. juli, var det et et rettsmøte i Santiago de Chile. Det gikk bra med Castro i retten. Han følte selv at det ble en seier for ham, fordi politiet som ble avhørt gjorde masse bommerter, sa feil, motsa seg selv, og så videre. Endelig følte han at han ble sett på som uskyldig av retten. Dette er veldig bra! Det ble bekreftet at han nå kommer til å få lov til å reise ut av landet, men han må betale en slags kausjon, og hvor stor den blir får han vite på mandag. Han må reise tilbake til Chile antakelig allerede i desember, fordi rettsaken mot ham pågår. Det er viktig i denne sammenheng å fortsette å rette søkelyset på Chile for å forsikre oss om at han får en rettferdig rettsak!

Når det gjelder hjelp fra den norske ambassaden i Chile, så hadde de lovet å hjelpe ham, men det ser ut til at de nå trekker hjelpen tilbake. De var ikke tilstede i retten 24.juli slik som de hadde sagt at de skulle være. UD har sagt at de likevel ikke kan legge seg opp i et annet lands indre anliggender. De har sagt en ting til¨ham selv og pressen, men i virkeligheten gjør de noe helt annet. Dette kan man stille spørsmålstegn ved.

I mellomtiden får vi vente og se hva som skjer, og fortsette å rette søkelys på Chile og landets rolle som “demokrati”.