Drap av sjalusi – og for å bli fri

0Shares

Kvinneforsker og kriminolog Shahla Moazemi (bildet) ved Universitetet ved Teheran, intervjuet 220 mordere, hvorav 131 var menn og 89 var kvinner. Alle satt i fengsel på intervjutidspunktet. Moazemi fant klare kjønnsforskjeller i drapssakene. Mennene dreper selv sin kone, mens kvinnene i stor grad har fått hjelp av en mann til å utføre drapet. Mennene dreper av sjalusi, kvinnene vil ut av ekteskapet.

Iransk lovgivning er basert på Sharia-lovene, som igjen bygger på islams hellige skrifter. I følge iransk lov kan en mann drepe sin kone uten straff, hvis han tar henne på fersken med en annen mann. Men det må være vitner til hendelsen – en mann eller to kvinner. Oppfylles ikke disse kriteriene, fengsles mannen i to år og risikerer dødsstraff. Når en kvinne finner håndfaste bevis for mannens utroskap, har hun ikke rett til å drepe, men kan gå til retten for å få skilsmisse.

Hvis en kvinne kan påvise vold ved hjelp av for eksempel legeattester, kan hun også få skilsmisse. Men en mann kan ikke dømmes for vold mot ektefelle, og politiet gjør sjelden noe når en kvinne kommer for å klage inn vold. Både politiet og domstolene sender kvinnene tilbake til voldsmannen. Moazemi forteller at det er lite kjent blant kvinner flest at vold kan være gyldig grunn for skilsmisse og uansett er prosessen lang. Det kan ta inntil 5 år før skilsmissen er innvilget.

Skilsmisse er også vanskelig for kvinner i Iran, mener Moazemi, fordi kvinner er økonomisk avhengig av ektemannen og fordi hun mister barna gjennom at faren automatisk får foreldreretten. Moazemi forteller imidlertid at den nye generasjonen av utdannede unge kvinner skiller seg oftere når de møter vold i ekteskapet. De kan klare seg selv bedre.

Kvinner som dreper

Gjennom intervjuene fant Moazemiet klart mønster i drapskvinnenes historier. Kvinnene giftet seg unge, ofte 12-14 år gamle og de hadde fra 5 til 7 barn. På drapstidspunktet var de i gjennomsnitt 29 år. Mange av dem forteller at før drapet hadde ektemannen hadde mistet interessen for dem og de selv følte at de begynt å tape sitt utseende. Når en ny mann fattet interesse for dem, ble det lett å falle for ham. Loven gir kvinner små muligheter til skilsmisse og drapet på ektemannen planlegges og utføres sammen med den nye kjæresten. Kun 33% av kvinnene var alene om mordet på sin ektemann. Moaemi fant også tilfeller der kvinner, noen ganger med assistanse fra døtre, drepte en voldelig ektemann.

Moazemi mener at det er flere strukturelle årsaker til ektefelledrapene. Hun nevner forhold som fattigdom, analfabetisme, tradisjonelle oppfatninger og iranske kvinners stilling i ekteskapet og samfunnet. Ung giftealder er også viktig, Moazemi mener at kvinnene var for unge til å forstå noe av ekteskapet når de giftet seg som 12-14 åringer, og hadde vanskelig for å hevde sine krav.

Islam har to store retninger, sunni og shia. Iran er i hovedsak shiamuslimsk, men noen områder har også store grupper av sunnimuslimer. I disse områdene er det færre ektefelledrap, noe Moazemi tilskriver at skilsmisse lettere oppnåes for begge kjønn i sunniretningen av islam.

Menn som dreper

Mennenes gjennomsnittsalder var 40 år når drapet på kona ble utført. Drapsmennene hadde giftet seg da de var 22-24 år med ti år yngre kvinner. Polygami er tillatt i Iran, og av mennene hadde 14% to koner og drapet gjaldt en av dem. 2% hadde tre koner, hvorav den ene ble drept. 32% av mennene var gift for andre gang. Alle mennene Moazemi intervjuet hadde utført drapet alene. Mennene oppga konenes utroskap som drapsårsak, men det viste seg at det ofte dreier seg om mistanke om utroskap heller enn faktiske hendelser.

Moazemi mener at konedrap er vanligere i det sørlige Iran, der det bor mange med arabisk avstamning. Der er det oftere stor aldersforskjell mellom ektefellene, og sjalusidrap forekommer oftere der enn i landet forøvrig. Da Moazemi intervjuet drapskvinner sør i landet, fortalte kvinnene at de ikke ønsket å komme ut av fengselet. De var redde for at familien deres ville drepe dem. Mange kvinner ba fengselet om overføring til soning andre steder i Iran, noe de vanligvis fikk lov til.

Blodpris, straff og barnas ansvar

Ved drap brukes blodpenger som straff i Iran. Blir en mann drept, har familien hans rett til kr. 160.000 som kompensasjon av den som forårsaket drapet. Mens blodprisen for en kvinne er halvparten. Drap er delvis privatrettslig i Iran, så i tillegg til å motta blodpenger, kan offerets familie også forlange dødsstraff – etter to års soning. Familien må i såfall betale blodpris til den dødsdømtes familie. Når det gjelder ektefelledrap og det er barn i ekteskapet, er det disse som avgjør mor eller fars skjebne. Rettens logikk er at det er barna som eier familiens blod. Faren eller moren vil sitte i fengsel i minimum to år, eller til døtrene er 9 år og sønnene 15 år.

På spørsmål om hvordan en niåring kan bestemme om far eller mor skal henrettes, svarer Moazemi tørt at i følge islam kan en jente gifte seg når hun er 9 år, derfor kan hun også ta voksne avgjørelser. Men hun legger til at det er et lovforslag som går ut på å forandre aldersgrensen i slike saker til 13 år for jenter. Moazemi forteller videre at det oftest ender med at barna gir den gjenlevende foreldren friheten, men barna må være enige om dette. Ved uenighet blir drapsmannen eller –kvinnen i fengsel til barna blir enige. Ofte er det voksne i offerets familie som i realiteten tar avgjørelsen for barna. Far eller mor kan også betale barna for å få friheten tilbake.

Mange drapsmenn og –kvinner har ikke råd til å betale blodprisen. Da må de bli sittende i fengsel til de har skaffet pengene, noe som kan ta opptil mange år. Moazemi vet også om tilfeller der folk har sittet i fengsel til de døde på grunn av pengemangel.

Moazemi mener at hun ser en tendens til at retten overtar fler og fler av avgjørelsene om dødsstraff. Ved for eksempel fare for gjentakelse, kan dommeren foreta avgjørelsen i stedet for familien.

Moazemi forteller om et eksempel fra byen Efsahan. Ektemannen var arbeidsløs og dro til Teheran for å jobbe. Da han kom hjem forteller naboen han at kona har en elsker. Ektemannen konfronterer kona og mishandler henne. Kona forteller ham sint at fire av de syv barna har andre fedre. Ektemannen dreper både kona og disse fire barna. Han fengsles i to år, da de tre gjenlevende barna vil avgjøre om faren skal henrettes eller ikke. Moazemis informanter holdt alle på med å sone de to årene før avgjørelse om frihet eller dødsstraff faller.

Æresdrap

Moazemi kjenner godt til Fadimesaken i Sverige og diskusjonen om æresdrap. Etter hennes mening er det få æresdrap i Iran. Hun mener dette ikke er en del av iransk kultur, men at det har forekommet i områder med arabisk innflytelse. Hun mener også at det har vært vanligere før, men at jentene nå rømmer før de blir drept. Unge jenter blir ikke lenger i landsbyen i påvente av uønskede ekteskap eller under trussel av hevn fra familien for ulydighet. De reiser eller rømmer. Æresdrap var vanligere for 10 år siden. Men Moazemi forteller også at hun har mindre kjennskap til æresdrap, fordi retten setter dem fri.

Om Shahla Moazemi

Shahla Moazemi er født i 1947 i Efsahan provins. Hun tok mastergraden i jus på prostitusjon i Teheran, og doktorgraden i kriminologi.
Moazemi er førsteamanuensis på Universitetet i Teheran. Hun har forsket på vold mot kvinner, jenter som rømmer hjemmefra, alternativ straff for kvinner og ektefelledrap. For tiden jobber hun på et forskningsprosjekt om virkningene av dødsstraff på kvinnene i den henrettedes familie.

Moazemi utga i fjor en bok om lov og rett for unge jenter. Boken ble utgitt med støtte fra Presidentens kvinnekontor. Etter et halvt år ble boken forbudt av Utdanningsdepartementet. En kvinnelig religiøs leder mente at boken ikke var “passende”. Offisiell begrunnelse var at en slik bok må rettes mot begge kjønn, ikke bare jenter. Men Moazemi mener at det handlet mest om at det skal kun være de geistliges ansvar å belære om familielovgivning. Moazemi har planer om å omarbeide boken til en lærerveiledning.

Nina Kristiansen er leder av KILDEN, men hadde permisjon våren 2003 og bodde i Iran i fem måneder.

Les også om kvinnebevegelsen i Iran: Eneforsørger

Les om iranske eneforsørgere: Kvinnebevegelsen

Kilde: Kilden