Kongo – fattig på grunn av rikdommen

2Shares

Kongo er så stor som hele Vesteuropa, en tredjedel av USA og er åsted for verdens verste humanitære katastrofe. Siden 1998 har omlag 4,7 million kongolesere blitt drept, over to millioner er på flukt. 33 av dem har iår søkt asyl i Norge.

Kongo er et godt eksempel på hvor sammensatt Afrikas problemer er. En kan ty til kontinentets historie og finne forklaringer i kolonialismen.

Kong Leopold II og General Mobutu plyndrer landet

I den belgiske Kong Leopold IIs tid på 1870-tallet ble lokale ledere tvunget til å gi fra seg land i bytte mot klær, perler og noen flasker gin. Landet ble tømt for ressursene sine som elfenben, gummi (som ble tappet fra trærne i regnskogen), Kongos befolkning ble halvert fra 20 til 10 millioner mennesker i en av verdens verste folkemord ifølge Adam Hochschilds bok “King Leopolds Ghost”.

En kan følge historien videre til den kalde krigen og vise hvordan Vesten støttet den brutale generalen Mobutu i 32 år. Mobutu Sese Seko kom til makta 1965 med hjelp av USA og fikk store lån fra IMF og Verdensbanken. Pengene brukte han til å berike seg selv, sin familie og utenlandske storselskaper. Fra denne tida stammer Kongos store gjeldsbyrde.

Invadert av lilliputtstater

Under Mobutus tid ble staten og dens institusjoner så godt som ødelagt. Georges Nzongola-Ntalaja, professor i afrikanske studier og leder av FNs utviklingsprograms norske kontor i Oslo gjestet nylig Ulandsseminaret ved Universitetet i Oslo. Han sier at den svekte staten var en viktig årsak til den krigen som begynte kort tid etter Mobutus fall i 1998. Ruanda og Uganda – “lilliputtstater” som Nzongola-Ntalaja kalte dem – invaderte Kongo, senere blandet seg også Angola, Zimbabwe og Namibia inn.

Innblandingen av disse landene førte til en videre plyndring av Kongo.

Offisielle begrunnelser for å ha tropper i Kongo finnes det mange av. Angivelig støtter Uganda og Ruanda opprørsbevegelsen mot Kongos nye president Kabila, og Angola, Zimbabwe og Namibia kjemper på Kabilas side. Men i virkeligheten har alle innblandete stater bare vært ute etter naturressursene, sier Nzongola-Ntalaja.

Mineraler for mobiltelefoner

Det som holder konflikten gående er et stort nettverk av aktører som profiterer fra krigen. Også vestlige stater og institusjoner samt multinasjonale selskaper er involverte – direkte eller indirekte. Mange selskaper forhandlet gjerne med militære ledere for å få tak i gull via diamentene, tømmer fra regnskogen og mineralet coltan som blir brukt i mobiltelefoner.

På en måte er konflikten altså selvoppholdende. Dessuten er folk er blitt så vant til vold og til å bruke våpen.

Veien videre: Retten til land og vann

Oppfatninger om hvordan veien til fred ser ut, er det mange av. Noe som det hersket uenighet om på Ulandsseminaret var om Norge burde kutte bistanden til Uganda, som er et av Norges hovedbistandsland. Forsker Morten Bøås fra FAFO mener sanksjoner ville ødelegge mange meningsfulle prosjekter i Uganda. Nzongola-Ntalaja pekte på at det er viktig å gi et signal om at Norge ikke aksepterer Ugandas rolle i Kongo.

Bøås gikk inn for bredere perspektiv. En må ikke bare se isolert på Kongo. – Det dør mennesker også i nabolandene, sa han. En FN-intervensjon løser ikke de underliggende årsaker til konflikten i regionen. Et viktig tema er fordeling av land og ressurser samt spørsmålet om statsborgerskap for de ulike etniske grupper. Norge kunne sørge for å få til en dialog mellom de involverte i konflikten. – Det er noe et lite land egner seg veldig godt til, sa Bøås.

Regulering av internasjonal handel

Dessuten krevde han en regulering av internasjonal handel i i konfliktsoner. Det må være slutt med forestillingen om Kongo som den Ville vesten der utenlandske selskaper kan forsyne seg fritt.

Sist og ikke minst: Det trengs større interesse og engasjement for landet Kongo og press fra det internasjonale samfunnet, sa Georges Nzongola-Ntalaja.