Innvandrerbarn i barnevernet

0Shares

Spørsmålet var utgangspunktet for flere analyser av Statistisk sentralbyrås (SSB) barnevernsstatistikk.

Analysene foretat henholdsvis i 1997, 1999 og 2001 viste at innvandrerbarn oftere mottok barnevernstiltak enn “norske” barn, men at dette skyltes hyppigere bruk av hjelpetiltak. Omsorgsovertakelser, som er et langt mer alvorlig inngrep i familien, skjedde oftere blant “norske” barn. Barnet blir da plassert utenfor hjemmet, enten i fosterhjem eller institusjon.

Et sentralt spørsmål i kjølvannet av analysene på 90-tallet er om dette bildet har endret seg i løpet av de siste årene.

Av 1 345 961 barn og unge i alderen 0-22 år bosatt i Norge per 1. januar 2003, var 1 243 573 (eller 92,4 prosent) registrert uten innvandrerbakgrunn. I alt 51 961 barn (eller 3,9 prosent av barn 0-22 år) tilhørte gruppen førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn, og en nesten like stor gruppe, 50 427 barn (eller 3,7 prosent) var “barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre,” viser ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Resultatet av undersøkelse i 2002 er :

– At gruppa barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre har relativt få barn fra Europa og andre vestlige land. Nær to av tre barn i denne gruppa har foreldre med asiatisk bakgrunn (inkludert Tyrkia).

– Det er et høyere innslag av gutter blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn, enn i de andre to analysegruppene.

– Barn med innvandrerbakgrunn mottok oftere barnehageplass, støttekontakt og plass i skolefritidsordning (SFO), enn barn uten innvandrerbakgrunn.

– Besøkshjem/avlastning brukes oftere til førstegenerasjonsinnvandrerbarn og til barn uten innvandrerbakgrunn, enn til barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre.

– Førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn plasseres oftere i barne- og ungdomshjem og i beredskapshjem, enn andre barn og unge.

– Barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre er sjeldnere under omsorg av barnevernet enn andre barn og unge.

Det er ellers viktig å ha in mente at begge de to gruppene av barn med innvandrerbakgrunn har en meget spesiell aldersstruktur. I gruppa barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre er for eksempel 45 prosent under 6 år. Det vil derfor ikke komme som noen stor overraskelse om andelen barn under omsorg vil stige noe i årene framover, når innslaget av tenåringer øker.

Forskjeller

I gruppen førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn finner vi få førskolebarn, og relativt mange tenåringer, mens bildet av gruppa barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre er tilnærmet motsatt. Her er det mange førskolebarn, og svært få tenåringer. Samlet har de to gruppene fra 4 000 til 5 200 barn på hvert på årstrinn.

Etnisk bakgrunn

Nær halvparten (44 prosent) av førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn med tiltak fra barnevernet i 2002 kom fra Asia, og vel seks av ti barnevernklienter født i Norge med to utenlandsfødte foreldre (61 prosent) hadde foreldre fra et asiatisk land. De andre to store klientgruppene er barn med bakgrunn fra Afrika eller Øst-Europa. De omfattet henholdsvis 28 og 19 prosent av førstegenerasjonsbarna med tiltak, og 20 og 9 prosent av barnevernklientene født i Norge av to utenlandsfødte foreldre.

Ser vi antall barn med tiltak i forhold til barnebefolkningen 0-22 år finner vi de klart høyeste klientratene blant førstegenerasjonsinnvandrerbarna hos de med afrikansk og asiatisk bakgrunn, henholdsvis 92 og 53 per 1 000 barn.

Blant barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre var det de med bakgrunn fra Sør og Mellom-Amerika, og fra Afrika, som hadde høyest klientrater, henholdsvis 47 og 44 per 1 000 barn mottok tiltak fra barnevernet. Det er her viktig å ha in mente at selv blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn med afrikansk bakgrunn, hvor langt de fleste er kommet som flyktninger fra krigsherjede områder, var det over 90 prosent som klarte seg uten hjelp fra barnevernet i 2002.

26 per 1 000 barn mottok tiltak fra barnevernet

Det var i alt 34 362 barn og unge som mottok tiltak fra barnevernet i 2002, det vil si 26 per 1 000 barn 0-22 år. Av disse var 29 484 barn (eller 85,8 prosent) uten innvandrerbakgrunn, 2 626 barn (eller 7,6 prosent) tilhørte gruppa førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn og 1 754 barn (eller 5,1 prosent) var barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. For 498 barn og unge (eller 1,4 prosent) var fødselsnummeret ugyldig eller mangelfullt registrert i barnevernstatistikken. Disse barna er ikke fordelt på innvandringskategori, og utgjør gruppa uoppgitt, dvs. barn med ukjent landbakgrunn.

Flest gutter med tiltak

Det har alltid vært litt flere gutter enn jenter som har hatt tiltak fra barnevernet. I de to gruppene av barn med innvandrerbakgrunn er guttene enda sterkere representert enn blant “norske” barn. Ser vi antall gutter og jenter med tiltak i forhold til deres representasjon i befolkningen (se tabell 5.3), finner vi at det per 1 000 barn 0-22 år uten innvandrerbakgrunn, var det 25 gutter og 22 jenter med barnevernstiltak i 2002. Tilsvarende tall blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn var 60 gutter og 41 jenter. I gruppa barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre var det henholdsvis 38 gutter og 32 jenter per 1 000 barn som fikk hjelp.

Besøkshjem/ avlastning

Ser vi barnevernets bruk av besøkshjem/avlastning i forhold til barnebefolkningen 0-22 år, var det i 2002 i gjennomsnitt 8 per 1 000 barn som brukte besøkshjem. Tiltaket ble brukt til barn og ungdom i alle aldersgrupper. En sammenligning av gruppene viser at besøkshjem/avlastning ble brukt oftest til førstegenerasjonsinnvandrerbarn og “norske” barn og unge uten innvandrerbakgrunn, 8 per 1 000 barn 0 – 22 år. For barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre var tilsvarende tall 6 per 1 000. Med andre ord litt sjeldnere brukt i sistnevnte gruppe.

Innvandrerbarn i institusjon

Barnevernstatistikken skiller mellom følgende typer av institusjonsplasseringer: barne- og ungdomshjem, beredskapshjem og tre ulike behandlingsinstitusjoner. Beredskapshjem er som navnet sier, barnevernets beredskap i form av korttidsplasser for å imøtekomme behovet for institusjonsplass når det oppstår kriser. Noen steder kan dette være institusjonsplasser i tilknytning til en institusjon. Andre steder er beredskapshjem mer lik et fosterhjem med kompetanse til å ta imot kriseplasseringer. I 2002 var det 1 900 barn og unge som hadde plass i barne- og ungdomshjem. Sett i forhold til barnebefolkningen 0-22 år var det førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn som hyppigst brukte barne- og ungdomhjem, 4,4 per 1 000 barn, mot henholdsvis 1,3 og 1,1 i gruppene barn uten innvandrerbakgrunn, og barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Det er trolig institusjonsplasser til barn med flyktningbakgrunn som her er utslagsgivende. I en analyse av SSBs barnevernstatistikk 1995, hvor barn med flyktningbakgrunn var skilt ut som egen analysegruppe, fant man at barn med flyktningbakgrunn hadde hele 3,6 ganger så ofte plass i barne- og ungdomshjem, som innvandrerbarn uten flyktningbakgrunn.

Også når det gjelder bruken av beredskapshjem har førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn en høyere klientrate enn i de andre to gruppene, henholdsvis 3 per 1 000 barn 0-22 år, mot 1 og 1,9 i de andre to gruppene. Behandlingsinstitusjonene, som bo- og arbeidskollektiv, rusmiddelinstitusjoner og psykiatriske behandlingsinstitusjoner har også et større innslag av førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn enn deres antall i befolkningen skulle tilsi. I disse institusjonene er barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre langt sjeldnere representert, enn barn fra de andre to gruppene.

Konklusjon

Hovedinntrykket er at det ikke har skjedd noen dramatiske endringer i perioden fra 1995 til 2002 når det gjelder barn med innvandrerbakgrunn i barnevernet.

Bruken av hjelpetiltak er langt vanligere overfor de to gruppene av barn med innvandrerbakgrunn, enn blant “norske” barn uten innvandrerbakgrunn. Mens 16 per 1 000 barn uten innvandrerbakgrunn under 20 år mottok hjelpetiltak ved utgangen av 2002, var tilsvarende tall henholdsvis 41 og 25 per 1 000 barn blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn ,og i gruppa barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Mønsteret er stabilt i hele perioden. En undersøkelse

med utgangspunkt i SSBs barnevernstatistikk for årene 1990 og 1991 (Hagen og Qureshi 1994 og 1996) bekreftet også den samme klare vektleggingen av forebyggende tiltak overfor innvandrerbarn og relativt få omsorgsovertakelser.

Det faktum at barneverntjenesten i større grad velger hjelpetiltak, tidligere kalt forebyggende tiltak, overfor barn med innvandrerbakgrunn, enn for “norske” barn uten innvandrerbakgrunn, kan skyldes at barneverntjenesten ikke i samme grad finner det nødvendig å gripe inn og overta omsorgen for disse barna, eller at barnevernarbeidere “er redde for å gå inn i” innvandrerfamilier på samme måte som de gjør i norske familier.

På ett område registrerer vi en viktig endring. I gruppa førstegenerasjonsinnvandrerbarn uten norsk bakgrunn har tallet på barn under omsorg, målt per 1 000 barn 0-19 år, gått kraftig ned fra 1995 til 2002. Fra å ligge betydelig høyere enn de andre to gruppene i 1995, har de nå tilnærmet samme omsorgsrate som det vi finner for “norske” barn uten innvandrerbakgrunn. Sistnevnte gruppe har hatt en svak stigning i omsorgsraten fra 1997 til 2002. Barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre har fortsatt langt færre barn under omsorg i forhold til barnebefolkningen, enn det vi finner i de andre to gruppene.

(Kilde: SSB)