Svaret er besinnelse

Afrikan History Week: et afrosentrisk arrangement, kommenterte eks-konsulenten i EMI (Enhet for mangfold og integrering) Kristoffer Gaarder Dannevig. Uttalelsen var uheldig, men innenfor en anstendig debattramme, og at hans overordnende truet med stillingsoppsigelse var en klar overreaksjon, hevder kommentarforfatteren.
Eks-byråkraten Kristoffer Gaarder Dannevig følte seg sensurert av Oslo kommune og sa dermed opp sin stilling som førstekonsulent i EMI (Enhet for mangfold og integrering). Faktum er at begge parter kunne besinnet seg i denne saken.
0Shares

Gaarder Dannevig startet polemikken i fjor høst med en kritisk kommentarartikkel om arrangementet Afrikan History Week, som han kalte “afrosentristisk og full av historiske faktafeil som bidrar til rasisme ettersom europeere fremstilles som representanter for utbytting og undertrykking”.

I den kritiske artikkelen gikk han også inn for at Oslo kommune, Norsk kulturråd, Fritt ord og andre tilknyttede aktører skulle revurdere sin støtte til arrangementet. Argumentet her skulle Dannevig spesielt få svi for i ettertid. Kommunen, som styrer enheten, mente Dannevig opptrådte illojal og kunne sette forholdet til EMI og kommunen i et dårlig lys hos Afrikan History Week og andre støttespillere ved at han uttalte seg “politisk ukorrekt”. Han ble innkalt på teppet av ledelsen og advart om at gjentatte medieutspill ville i verste fall føre til oppsigelse. Siste tiden har Dannevig vært permittert, og som nevnt over sa han opp sin stilling selv for å kunne uttale seg på spalteplass.

Formell feil..

Spørsmålet om ytringsfrihet kontra lojalitet til arbeidsplassen er komplekst, ofte ispedd følelsesmessige og juridiske vri. Jeg tror det viktige her er å se på om den som ytrer seg har gjort det på en måte som viser kritikk mot interne forhold på arbeidsplassen, eller som i dette tilfellet, med en nær samarbeidspartner.

Et viktig formelt feil som Dannevig har gjort her er at han signerte sin kritikk som EMI- og kommunal ansatt. Ved at han ikke påpekte synspunktene som egne og personlige så kunne leserne spekulere om kritikken kunne relateres til EMI selv eller andre kollegaer. Journalistisk sett er dette uheldig. Ofte har jeg opplevd å ha intervjuobjekter som insisterer å ha det berømte paragrafet “synspunktene i denne saken er personlige og ikke representative for forening eller organisasjon X”, nettopp fordi hvis dette ikke gjøres så kan man tenke feilkoblinger og interessekonflikt.

..men kanskje overreaksjon?

EMI er i dette tilfelle en nær aktør med AHW. Å kreve at støtten til arrangementet fratrekkes fordi man er uenig i ideologisk grunnlag, mens man jobber i en etat med nær tilknytning til dette samme arrangementet er uheldig. Men det skal ikke bety at offentlige ansattes rett til å ytre seg, både privat og i den offentlige mediedebatten skal innskrenkes. For meg virker det som om Dannevigs overordnede plutselig fikk kalde føtter og korreksjonsbehov, noe som igjen førte (i mitt syn) til denne overreaksjonen.

Noe av det verste i denne saken er at det kan føre til en presedens hvor det er lettere for både offentlige og private bedrifter å kontrollere hva sine ansatte skal si eller ikke til offentligheten, enten det er i form av et mikrofonstativ eller et nettforum. Og dette er en problemstilling som ikke bare er økende i kommunale og andre offentlige administrasjoner, men også for universitetsprofessorer og informasjonsrådgivere, for å nevne noen. Dannevig har i sitt tilfelle helt klart holdt seg innenfor rammene av grundig og saklig kritikk, og heller ikke sjikanert eller truet noen.

En mulig løsning for å unngå lignende konflikter er å ha klarere kommunikasjon mellom de ulike arbeidsleddene. Kanskje ha klarere føringer på hvor mye og hva slags kritikk er lov. Felles tillit, fremfor fokus på sanksjon og utfrysning, vil i min mening hindre lignende situasjoner og konflikter. Som leserne vil oppfatte som offentlig skittentøyvask, intet mer eller mindre.