Fotballintegreringen som fungerer

For et par uker siden ble en utrolig kvalifisering avrundet med borteseier mot Italia – i Italia.

Norge, i hvite drakter, valset med hjemmelaget i andre omgang. Første omgangen var langt mer beskjeden. Så kom Oscar Bobb inn, og spilloppmakeren Antonio Nusa kunne begynne å vise seg frem. Hele laget ble styrket, og måljegeren Haaland plusset på sin allerede recordpregede statistikk.

Nusa symboliserer denne nye norske høyalderen i internasjonal fotball. 20-åringen debuterte allerede som 16-åring i Eliteserien. Knapt et år senere var stortalentet solgt til belgisk fotball og Club Brugge. Han ble tidenes yngste målscorer i Mesterligaen, og signerte i fjor kontrakt med tyske RB Leipzig.

Han har også representert Norge i ulike aldersbestemte nivåer.

Nye Norge på banen

Nusa er selv oppvokst på Langhus, med norsk mor og nigeriansk far. Han representerer på en måte “Nye Norge” på banen. Faren Joe Nusa har selv spilt på toppnivå i opprinnelseslansdet.

Norge har vært i VM i 1938, 1994 og 1998. I tillegg var man i EM i 2000. Sammenliknet med våre skandinaviske naboland, som har VM- og EM-medaljer å vise til, er Norge miniputter.

Landslagene som representerte Norge under den forrige storhetsperioden på 90-tallet var også overveiende majoritetspregede. Thorstvedt, Bratseth og Solskjær var blant profilene. Saihou Sarr, med ghanesisk opprinnelse, var den første profilerte afrikaneren i norsk toppfotball. Men han kom aldri i nærheten av landslaget. Caleb Francis, som var en av de få mørkhudede spillere på 80-tallet, ble møtt med apelyder.

Siden dengang har Norge blitt langt mer flerkulturell, noe som også viser seg i elleveren med det norske flagget. Fra før har folk som John Carew og Tarek Elyonoussi vist vei. Nå tar Nusa og Oscar Bobb opp arven.

Idrett som integrering

Nusa og Bobb spiller i storklubben og viser seg frem for et internasjonalt publikum. Og etter hjemkomsten fra Italia kom de sammen med resten av landslaget ut på balkongen på Oslo Rådhus for hyllest fra fansen. Statsminister, kulturminister og ordfører inviterte til kakefest.

Nusa og Bodd er i fint selskap. Rådhusbalkongen har vært reservert for kongelige, eller statsmenn som Churchill.

For en unggutt fra Langhus viser dette at det er mulig å gjøre en klassereise, også gjennom idretten. Og for andre ungdommer med minoritetsbakgrunn kan dette være til inspirasjon.

Idretten viser og integrerer, i en tid hvor innvandringsdebatten ofte handler om ulempene.
Om sekundærflukt som tærer på kommuners finanser og offentlige tjenester.

Her virker idretten som en klar kontrast. Spesielt når Norges Idrettsforbund har som målsetning at “idretten bør jobbe med inkludering av mennesker med minoritetsbakgrunn”.
Fotballen integrerer gjennom FIKS-systemet flyktninger. Flesteparten av klubben har en eller annen form for anti-rasisme-satsing.

Ofte er det samtidig ikke lett å inkludere på grasrotnivå. Språkproblemer og tilgjengelighet er de fremste hindrene. Og da trenger man inspirasjonen fra de som har nådd toppen.

Neste sommer over Atlanteren

Norge venter spent på hvem man kommer til å møte i neste sommer. Skal man til USA, Canada eller Mexico? Så er det også spennende å se om Nusa og Bobb holder seg skadefrie, og er med i troppen.

Norges regnes som et mulig overraskelseslag, med to flerkulturelle profiler på laget.

Sist gang de og resten av laget ble hyllet var det bitende kjølig i Oslo. Forhåpentligvis er det langt varmere og lysere hvis Rådhusbalkongen skulle nok en gang ta imot folkets hyllest.