Innvandringsrestriktive har ivret for innstramninger, men selv hos flere av dem vil remigrasjon være et utfordrende begrep, skriver kommentarforfatteren. Foto: Route55/AdobeStock
Høyres Mahmoud Faramand går sterkt ut mot remigrasjon, og skaper debatt i store deler av den innvandringskritiske høyresiden.
Selve begrepet har flere ulike tolkninger. Wikipedia definerer remigrasjon slik:
Resultatet av å remigrere, altså å flytte tilbake etter å ha emigrert.
Leser man videre i artikkelen viser den til at begrepet ble brukt i 1608 av teologen Andrew Willet. Videre står det skrevet:
Remigrasjon skjer naturlig i liberale demokratier ved at studenter eller arbeidsinnvandrere ønsker å reise tilbake etter noen år i utlandet.
Her er det altså snakk om frivillig tilbakeflytting fra den/de som innvandret.
Som tvangsmiddel
I den senere har begrepet blitt lansert på nytt fra ulikt hold på ytre høyre, blant annet av nederlandske Geert Wilders, tyske AfD og Dansk Folkeparti blant flere. Også i USA, under fjorårets valgkamp snakket Donald Trump om “å sende folk tilbake”. Etter maktskiftet i januar har retorikken blitt omsatt gjennom massive deporteringer via ICE.
Høyres Mahmoud Faramand er en av de som har kastet seg inn i debatten, og som viser til tvangsbruken i en slik politikk.
Høyres Mahmoud Farahmand er bekymret for at remigrasjon vil anvendes for summarisk tilbakesendelse av mennesker.
Foto : Claudio Castello
Remigrasjon er ikke løsningen på innvandringens problemer. Konseptet handler ikke bare om å sende tilbake personer uten lovlig opphold, kriminelle, terrorister og folk som har pyntet på sine asylhistorier. For disse gruppene finnes det allerede et system for repatriering. Det er fullt mulig å bruke dette systemet.
Uti fra uttalelser fra noen av de fremste talspersonene for remigrasjon virker det som dette skal være et verktøy som skal kunne anvendes for summarisk tilbakesendelse av mennesker, uten klare og rettferdige kriterier.
Integreringshemmende
Et argument fra hans side er at det å innføre remigrasjon kan bli et hinder for effektiv integrering.
For de av oss som ønsker en strengere innvandringspolitikk, strengere krav til opphold og statsborgerskap og klare regler of repatriering er remigrasjon et fullstendig blindspor og avsporer debatten om en strengere innvandringspolitikk.
Argumentet i seg selv er spennende og nyskapende. Lenge har man hos de innvandringsrestriktive gått inn for en strengest mulig politikk. Nå ser man effektene av dette i land som USA, hvor folk som selv ikke har begått grov kriminalitet, kan havne i ICE-fasiliteter. For mye fokus på ekskludering kan hindre følelsen av tilhørighet.
Lenge har definisjonen mest omfattet folk som har begått terror eller grov kriminalitet. Nå viser aktører som Dansk Folkeparti til krav om å revurdere samtlige statsborgerskap som er gitt de siste 20 årene.
Land som Tyskland, Sverige og Østerrike går også i langt mer restriktiv retning i å gi folk opphold, tross fortsatt konflikt i Ukraina og Midt-Østen. Så man kan si at remigrasjonsdebatten har flyttet retorikken i innvandrings- og asylfeltet.
Hvor går grensene?
For kravene til opphold og statsborgerskap har blitt, og vil bli stadig strengere. I Storbritannia har en Labour-regjering innført samme politikk som man har i Danmark, og spesielt når det gjelder oppholdstillatelse.
Norge kan troligvis gå i samme spor. Her hjemme har UDI vurdert å ta statsborgerskapet fra eritreiske flyktninger, “som egentlig støtter regimet” og dermed bryter vilkårene for asyl.
Troligvis vil debatten videre handle om hvor grensene går, som folk som Faramand legger opp til. Kan strenge krav også forstås som det samme som en omgjøring av rettsprosesser, at statsborgerskap kan tilbakekalles, og at folk som har bodd, i noen tilfeller flere generasjoner i et land, kan kastes ut?
Før flyktningkonvensjonene som kom etter krigen var dette vanlig prosedyre. Når grensesettingen ikke er helt klar oppleves remigrasjon som et utfordrende begrep, også blant tilhengere av en restriktiv innvandringspolitikk.
Videre handler dette også om hvem som defineres som norsk, som “innenfor”. Skal dette også snevres inn? Handler det om hudfarge eller kulturtilhørighet? Hvem er norsk nok til å ikke bli kastet ut, og til å bli? Og ikke minst om at remigrasjon oppleves som en hinder for en faktabasert debatt om utfordringene rundt innvandringspolitikken.
