Lytt til dem det gjelder Brenna

Debatten om innstramninger i norsk innvandrings- og integreringspolitikk er nødvendig, men den må være nyansert, saklig og basert på fakta fremfor antakelser. Regjering i Norge ledet av statsminister Jonas Gahr Støre, har nylig varslet en rekke innstramminger innenfor asyl, familiegjenforening og returordninger i den såkalte «Plan for Norge». Tiltakene inkluderer strengere regler for familiegjenforening, økt utvisning, og et betydelig lavere antall kvoteflyktninger enn tidligere år — ned mot om lag 100 personer årlig — begrunnet med press på kommuner og behovet for god integrering.

Også Ap-nestleder Tonje Brenna uttaler til Nettavisen at partiet skal tørre å tenke nytt i innvandrings- og integreringspolitikken. — Vi skal ta tak i problemene vanlige folk opplever i hverdagen, lover Tonje Brenna.

Det er viktig å anerkjenne at det finnes reelle utfordringer i dagens system: kommuner rapporterer om press på tjenester og behov for bedre verktøy for integrering, også knyttet til sekundærflytting. Men disse utfordringene må ikke føre til en reduksjonistisk forklaring der flyktninger blir fremstilt som opportunister som «kommer hit for trygd», slik Fredrikstad-ordfører Arne Sekkelsten (H) uttaler til Nettavisen. Slik framstilling bidrar til stigmatisering og overser de komplekse realitetene mange står i.

Har behov for beskyttelse og trygghet

For det første kommer mennesker på flukt ikke først og fremst fordi de søker velferdsgoder, men fordi de har behov for beskyttelse og trygghet. Flyktninger er definert av internasjonale konvensjoner som personer som har flyktet fra forfølgelse, krig eller alvorlige brudd på menneskerettigheter — ikke som økonomiske migranter. Å redusere deres situasjon til et økonomisk motiv er ikke bare feil, det undergraver også vår humanitære forpliktelse.

For det andre har migranter og flyktninger ofte et sterkt ønske om sosial tilhørighet og fellesskap, noe som gjør at de søker steder hvor det finnes etablerte nettverk, møteplasser og tilbud som kan hjelpe dem å bygge et liv her — for eksempel religiøse samlingssteder, kulturbaserte møteplasser, språkstøtte og lokalsamfunn der de kan få sosial støtte.

Å forstå dette er helt avgjørende for å legge til rette for vellykket integrering og økonomisk deltagelse.

Dersom myndighetene skal lykkes med integrering — og samtidig avlaste kommunene — er det ikke nok å stramme inn lovverket

Dersom myndighetene skal lykkes med integrering — og samtidig avlaste kommunene — er det ikke nok å stramme inn lovverket. Vi bør også investere i tilrettelegging for sosiale møteplasser, språkstøtte, utdanning og inkluderingstiltak som lar mennesker vite at de blir sett og hørt, og som gir dem mulighet til å bidra i samfunnet. Slike tiltak kan være ressurs- og kultur-sentre, støtte til moskeer og andre møteplasser, framfor å stramme inn rettigheter basert på frykt og usikkerhet.

Personer som har flyktet fra krig, forfølgelse og traumer har ofte langt mer motiverende drivkrefter enn et ønske om «trygd». De ønsker å gjenoppbygge livene sine, delta i arbeidslivet og bidra til fellesskapet.

Ved å lytte til deres erfaringer og bygge politikken med dem — ikke om dem — kan vi utvikle løsninger som både svarer på utfordringer og styrker samfunnets evne til å ta imot og integrere de som søker beskyttelse. Dette er ikke en moralsk svakhet, men en styrke for et inkluderende og bærekraftig samfunn.