La ikke frykt styre innvandringspolitikken

I alternative medier og på sosiale plattformer føres det en intensiv kampanje for å skape frykt. Budskapet er kjent: Norge «oversvømmes» av muslimer og mennesker med annen hudfarge, og samfunnet står i fare for å bli byttet ut. Dette narrativet er effektivt, men det har lite rot i virkeligheten.

Historisk lave kvoteflyktningtall

Faktum er at Norge i dag tar imot et historisk lavt antall kvoteflyktninger. For 2026 foreslår den norske regjeringen å redusere antallet kvoteflyktninger til kun 100 personer, det laveste noensinne, begrunnet med at mange ukrainske flyktninger har kommet til Norge.

Til tross for en verden preget av krig og konflikt, er Norges bidrag i FN-systemet langt mer beskjedent enn det mange forestiller seg. Samtidig er det verdt å minne om at asylinnvandring i stor grad følger krigenes logikk.

Når kriger avsluttes eller avtar, synker også antallet asylsøkere fra de repesktive landene. Det har vi sett tydelig før: fra Sri Lanka etter borgerkrigens slutt, fra Syria etter at konflikten endret karakter, og nå senest med Ukraina, der situasjonen igjen er i bevegelse. Asylinnvandring er ikke en ukontrollert strøm, men et fenomen som responderer på globale kriser.

Asylinnvandring er ikke en ukontrollert strøm, men et fenomen som responderer på globale kriser

I tillegg er det blitt stadig færre asylsøkere fra land som ikke er preget av krig eller alvorlige konflikter. Dette utfordrer forestillingen om at asylinstituttet «misbrukes» i stort omfang. Det er relativt få søknader fra land uten krig og konflikt — mange av de “små tallene” fra land uten kjente konfliktområder utgjør bare enkeltsaker i UDI-oversikten.

Vi må ikke svekke folkeretten

Vi må huske på at asylretten ikke bare er et spørsmål om tall og politikk hjemme i Norge, men om grunnleggende folkerettslige forpliktelser. Debatten om strengere tiltak i asylpolitikken har i mange år utfordret Norge til å balansere kontrollbehovet med internasjonale rettigheter. Kritikere peker på at flere av de senere års innstramninger har svekket retten til å søke asyl og brutt med prinsippene i FNs flyktningkonvensjon og returvernet – rettigheter som Norge selv har forpliktet seg til å respektere.

Arbeidsinnvandring Norge selv har åpnet opp for

Parallelt med dette har Norge – i likhet med andre europeiske land – etablert relativt generøse ordninger for arbeidsinnvandring. Faglærte arbeidstakere er etterspurt, og regelverket åpner i dag for at også personer med yrkesfaglig fagbrev kan komme til Norge, forutsatt at de har jobbtilbud med ordinære lønns- og arbeidsvilkår.

Resultatet er tydelig: Sykepleiere, IT-spesialister og ingeniører kommer til Norge i stort antall. Med dem følger også familieinnvandring, slik lovverket legger opp til. Dette er ikke mennesker på utsiden av samfunnet, men ressurssterke innvandrere med utdanning, arbeid og høy tilknytning til arbeidsmarkedet.

Ressurssterk innvandring – et økonomisk plussprosjekt

Disse gruppene representerer en type innvandring som i liten grad belaster velferdsstaten. De snakker som regel engelsk, betaler selv for norskopplæring og integrerer seg raskt i arbeids- og samfunnsliv. Ikke minst begynner de umiddelbart å betale skatt – på lik linje med nordmenn som staten over mange år har investert betydelige ressurser i gjennom barnehage, skole, helse og utdanning.

Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette en svært gunstig form for innvandring. Norge får tilgang på nødvendig kompetanse uten å ha hatt de langsiktige oppvekstkostnadene. I en tid der eldrebølgen nærmer seg og mangelen på arbeidskraft øker, er dette innvandrere Norge faktisk er avhengig av.

En balansert politikk – men et skjevt ordskifte

Samlet sett fremstår norsk innvandringspolitikk i dag som relativt balansert og godt strukturert. Integreringen går på mange områder i riktig retning, særlig for dem som kommer gjennom arbeid. Utfordringen ligger i det politiske ordskiftet, der virkeligheten ofte fortrenges av fryktbaserte forestillinger.

Når stadig flere mennesker med mørk hud blir synlige i bybildet, tolkes dette av enkelte som et tegn på samfunnsendring de opplever som truende. Forestillingen om «befolkningsutskifting» får fotfeste – til tross for at tallene ikke støtter den.

Politisk mot eller politisk ettergivenhet?

Spørsmålet er derfor om regjeringen vil føre politikk basert på fakta og samfunnets langsiktige behov – eller om den lar seg skremme av høylytte personer fra ytre høyre som definerer mangfold som et problem i seg selv.

Innvandrerne som i dag kommer til Norge for å jobbe, bygge liv og betale skatt, er ikke en trussel mot samfunnet. De er en del av løsningen på framtidens utfordringer. Det fortjener både de og den offentlige debatten å bli minnet om.