Foto: Scanstockphoto
- Nye migrasjonsbegrep, fredspriskrangel og fotballglede - 31.12.2025
- Forsker på effektene av migrasjon og utvikling - 30.12.2025
- Jul i Chile – tradisjoner og familiehygge - 25.12.2025
Statsministeren i Norge heter fortsatt Jonas Gahr Støre, noe mange ikke ville trodd for et år siden. Ap lå nede på meningsmålingene, og Støre ble utfordret i lederrollen. Så hentet han tilbake Jens Stoltenberg fra NATO, og ting endret seg til de grader.
Høyres kollaps innebar at Erna Solbergs tid i norsk politikk er omme. Høyresidens nye figur blir Frp og Sylvi Listhaug, som gjorde et brakvalg.
Fire nye år ble det for Ap. Først og fremst takket være en ny politisk dreining. Man har kopiert danske sosialdemokrater, som går til venstre på økonomien, og holder seg unna kulturkrigstemaer. Innvandringspolitikken har også blitt langt mer restriktiv, noe som har vunnet tilbake mange av sentrumsvelgerne som veksler mellom Ap og Høyre. Søskenbarnsekteskap er ikke lenger lov. Eks-integreringsminister Tonje Brenna går ut mot “moralismen i venstresiden”, og hennes etterfølger Kjersti Stenseng følger etter, med fokus på å integrere de som allerede er her.
Krig eller våpenhvile?
I krigsfrontene i Ukraina og Midtøsten har det vekslet mellom krig eller våpenstillstand. Offisielt er det våpenhvile i Gaza, selv om Israel bomber av og til. Freden blir veldig skjør, og det er stor usikkerhet knyttet til sivilbefolkningens situasjon, spesielt om de skal få bli igjen i området.
Norge og Europa tar fortsatt imot ukrainere. Stadig flere er menn som slipper unna krigstjenesten. Krigen går stadig tråere, og krigstrøttheten melder seg på. USAs politiske skifte har ført til en forverret situasjon for Ukraina, med en Trump som er langt mer russisk-vennlig enn forgjengeren. Visepresident Vances, Trumps og Zelenskys krangel i Det hvite hus er noe mange kommer til å huske fra året.
Året som kommer kan mest sannsynligvis bringe mer konflikt i disse områdene. Allerede i løpet av året kunne Midtøsten ha endt opp i en storkrig grunnet 12-dagerskrigen mellom Israel og Iran.
Fredspris som førte til krangling
Venezuela var tilbake til den internasjonale dagsordenen etter Nobelkomitéens utdeling av Fredsprisen til opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado, som har levd i skjul etter anklager om “oppvigleri” fra landets myndigheter. Machado blir sett på som kontroversiell grunnet hennes forbindelser til Trump og Israel. Samtidig er hun en aktivist som sammen med andre venezuelanske politiske krefter har forent seg sammen i en kamp mot et regime som har beholdt makten og trosset demokratiske prosesser.
Sistnevnte er noe man har glemt bort i denne krangelen. For oss som sitter i trygge Norge er det vanskelig å innse forholdene i et land som Venezuela. At man ofte ikke kan velge bort hvem man kan samarbeide med i en grunnleggende kamp for rettigheter.
Ytterpunktenes friksjon
I dette året kom også identitetspolitikken frem i ulike tilfeller. SV gikk til valg på at Oljefondet skulle avinvestere i israelske selskaper som støttet krigføringen i Gaza og bosettinger på Vestbredden. Så måtte man kompromisse, og IslamNet, som av mange regnes som en salfistisk organisasjon, hevder seg lurt, spesielt etter å ha mobilsert muslimske velgere. At SV valgte et slikt samarbeid har flere trukket frem som oppsiktsvekkende.
Alliansen mellom radikale venstrepartier og islamske krefter, særlig med tanke på krigen i Gaza er ikke noe nytt. Samtidig fører det til interne diskusjoner. Striden i år i britiske Your Party, mellom venstreorienterte med majoritetsbakgrunn som har et annet syn på lhbt enn mange minoritetsrepresentater, er et eksempel.
Også hos høyreradikale krangles det. Turning Point, som i år ble rammet av det politiske drapet på aktivisten Charlie Kirk, hadde nylig en event som viste det sterke skillet mellom America First-linjen og pro-israelske holdninger som vanligvis har preget amerikansk høyreside. Flere ser for seg at dette kan splitte MAGA-bevegelsen foran mellomvalget neste år.
Stemningsskifte
I det hele ser året som har gått til å ha båret et stemningsskifte når det gjelder migrasjon utover landegrensene. Trumps inntreden har vært ensbetydende med den mest restriktive politikken på flere tiår. ICE fungerer nærmest som et deportasjonspoliti, hvor folk nærmest hentes fra jobben og sendes rett til en celle. Selv ikke engang amerikanske borgere med lovlig opphold, eller nordmenn som ikke hadde papirene i orden, har sluppet unna.
I Europa går de offisielle politikkene i stadig mer restriktiv retning. Ordskiftet har endret seg til noe mange ikke ville trodd var mulig for noen år siden. For mens venstresiden i København gjorde et brakvalg i lokalvalget i år og Zohran Mandani gjorde det samme i New York, vant ytre høyre og Morten Messerschmidt flere seter enn noensinne i danske provinser med lovnader om å “revurdere” statsborgerskap.
Flere høyreradikale politikere har gjort begrepet “remigrasjon” til et hovedstrømsbegrep i løpet av året. Og selv om norsk høyreside ikke vil diskutere ordet, så sier det seg selv at normaliseringen av begrepet vil få politisk innvirkning neste år og tiden fremover. AfD ser ut til å få stemmene til 30-40 prosent av tyskerne. Reform UK ligger an til et brakvalg, og Frankrikes neste president kan komme fra Le Pens parti.
Fotballens gleder
Samtidig er ikke alt bare negativt. I en tid der ytterpunktene fronter jødehatet var det en innvandrer, en australier med libanesisk bakgrunn som ble kjent som Bondi Beach-helten. Ahmed Al Ahmed hindret at flere menneskeliv kunne gått tapt i et grufullt terrorangrep ved å avvæpne en av gjerningsmennene. Kanskje kan folk som han gi rom for ettertanke i en stadig mer radikalisert verden.
En annen ting som gledet nok mange fotballfans i år var at det norske landslaget, etter flere år omsider greide å komme seg til et VM. For første gang siden EM i 2000 er man i et sluttspill. Og med et lag med flere flerkulturelle profiler, som Oscar Bobb og Antonio Nusa.
Sammen med landslagstemaet, lagkameratene og storprofilen Erling Haaland fikk de stå foran tusener i bitende høstkulde i balkongen på Rådhusplassen, et sted reservert for statsoverhoder og kongelige.
Neste sommer kan det hende at de står på samme balkong til glede for den norske befolkningen. For da går VM på sene norske sommerkvelder, med Haaland på banen, Trump på tribunen, og oss andre med en halvliter som lovlig kan inntas på morgenkvisen, slik Støre har lovet.
Godt nytt år til våre lesere!
