Foto: Ciro Urdaneta
For knapt noen uker siden gjennomførte amerikanske spesialstyrker en militæraksjon der Venezuelas statsoverhode, Nicolás Maduro, ble tatt til fange og fraktet til USA for rettsforfølgelse.
USA beskriver operasjonen som et tiltak mot det de omtaler som den venezuelanske statens «narkokartell-virksomhet». Kritikere mener derimot at aksjonen utgjør et alvorlig brudd på Venezuelas suverenitet.
Etter aksjonen har Trump-administrasjonen uttalt at de vil lede en politisk overgangsprosess. Venezuelas sittende regjering, ledet av interimspresident Delcy Rodríguez, har på sin side signalisert vilje til å samarbeide på enkelte områder, blant annet innen oljeutvinning.
Viktige ressurser
I flere tiår har Venezuela på papiret vært et av Sør-Amerikas rikeste land. Landets enorme oljeressurser har skapt store inntekter, men korrupsjon og dype klasseskiller har hindret en rettferdig fordeling av rikdommen.
I 1998 vant den tidligere offiseren Hugo Chávez presidentvalget med løfter om sosiale og politiske reformer. I de første årene var satsingen på sosial utjevning populær, og Venezuelas bolivarianske prosjekt ble av mange på venstresiden i Vesten trukket frem som et forbilde.
Samtidig begynte Chávez gradvis å bevege seg i en mer autoritær retning, særlig etter det mislykkede kuppforsøket i 2002. Etter hans død i 2013 tok Nicolás Maduro over makten og førte landet i en enda mer restriktiv retning. Samtidig falt oljeprisen kraftig. Økonomien ble etter hvert så prekær at stadig flere venezuelanere flyktet fra fattigdom og mangel på grunnleggende tjenester.
Venezuela har en strategisk viktig beliggenhet, ikke bare på grunn av olje, men også på grunn av mineraler som er viktige for teknologiindustrien. I flere år har landet bistått allierte som Cuba med olje, samt samarbeidet med sanksjonsrammede stater som Russland og Iran.
Flere millioner på flukt
Flere millioner venezuelanere har forlatt landet på grunn av fattigdom og politisk undertrykkelse. Nabolandet Colombia har tatt imot rundt 2,8 millioner, Peru cirka 1,6 millioner, Brasil rundt 680 000 og Chile om lag 669 000. Også USA og Spania huser store venezuelanske eksilmiljøer.
Spørsmålet er nå om denne eksilen vil fortsette, eller om flere vil velge å reise tilbake i takt med en mulig gradvis liberalisering.
Så langt har venezuelanske myndigheter løslatt et hundretalls politiske fanger etter press fra USA. Samtidig består de autoritære strukturene. I et land der informasjonsflyten og ytringsfriheten er sterkt begrenset, er det vanskelig å verifisere situasjonen. Flere rapporter viser til at myndighetstilknyttede agenter har oppsøkt folk for å kartlegge om de feiret USAs intervensjon. Mange tør fortsatt ikke uttrykke sine meninger offentlig.
Gradvis avvikling?
Usikkerheten knytter seg også til hvordan situasjonen vil utvikle seg videre. Går regimet mot en gradvis avvikling? Eller er USA mer interessert i landets naturressurser enn i et reelt regimeskifte?
Det meste tyder på at USA vil forsøke å fremme en kontrollert og begrenset liberalisering. En slik utvikling kan gjøre det mer attraktivt for venezuelanere å vende hjem. Et Venezuela som beveger seg i riktig retning, vil fremstå som et bedre alternativ enn dagens situasjon.
Et annet sentralt spørsmål er sikkerhetssituasjonen. Landet har ikke bare et sterkt militærapparat, men også ulike militser og geriljagrupper innenfor grensene. Når aktører som Cuba, Russland, Kina og Iran også har vært involvert, bidrar dette til å forklare USAs fremgangsmåte. At rivaliserende stormakter har hatt fotfeste i et område USA tradisjonelt betrakter som sin interessesfære i den vestlige halvkule, oppfattes som en sikkerhetsrisiko i Washington.
Innvandring og politisk press
Venezuelanerne i USA anses som en todelt gruppe. Førstegruppen har utgjort en lojal velgerbase, preget av sterk motstand mot alt som assosieres med «sosialisme» etter erfaringene under Chávez. Så har man «de som skal ut», ofte knyttet til kriminalitet og narkotikahandel.
I et USA der selv lovlydige innvandrere risikerer pågripelse av migrasjonspolitiet ICE, er venezuelanerne særlig sårbare. Så kan muligheten for tvungen retur også brukes som pressmiddel for politiske endringer i Venezuela. Flere land i regionen, som Chile og Peru, har i tillegg innført strengere returpolitikk.
Langsiktig kan dette skape et press som tvinger Venezuelas makthavere til å lempe på restriksjonene, særlig de politiske. Foreløpig vet vi lite om hvordan en slik prosess vil utspille seg, eller hvilke intensjoner USA har fremover. Trump har ved flere anledninger sagt han vil møte opposisjonsleder og fredsprisvinner Machado. Nå skal de møtes, uten at det er blitt klart hvilken rolle hun eventuelt vil spille i et post-bolivariansk Venezuela. Inntil videre sitter regimets folk trygt – foreløpig.
