Breivik fikk minstetid på 10 år – Bhatti fikk minstetid på 20 år

Dommen mot Arfan Bhatti – 30 års forvaring for medvirkning til terror – tvinger fram et nødvendig spørsmål om rettsstatens grenser. Ikke bare om skyld og straff, men om hvordan terror vurderes, forklares og sanksjoneres når gjerningspersonen har en annen bakgrunn enn majoriteten.

Arfan Bhatti har hatt et langt og konfliktfylt forhold til norske myndigheter. Han ble tidlig kjent for politiet gjennom ungdomskriminalitet, senere gjennom vold og organisert kriminalitet, og deretter gjennom tilknytning til ekstreme islamistiske miljøer. Over flere tiår har han befunnet seg i randsonen av samfunnet – kjent, registrert og fulgt, men uten at løpebanen ble brutt.

Denne kronologien er ikke et forsvar. Den er et faktum. Og den er relevant fordi dommen mot Bhatti ikke gjelder et isolert øyeblikk, men avslutter en lang historie mellom individ og stat.

En dom som reiser større spørsmål

Bhatti er dømt til 30 års forvaring med minstetid på 20 år for medvirkning til terror etter angrepet 25. juni 2022. Det er den strengeste straffen norsk lov åpner for.

Samtidig er det umulig å overse sammenlikningen mange gjør: Anders Behring Breivik, som drepte 77 mennesker 22. juli 2011, ble dømt til 21 års forvaring med minstetid på 10 år.

Forvaring er i praksis en tidsubestemt straff som kan forlenges. Likevel sier tallene noe om hvordan rettsstaten i dag vurderer risiko og framtidig fare. Når en person dømt for medvirkning gis høyere tidsramme og dobbelt så lang minstetid som hovedmannen bak Norges verste terrorangrep, er det legitimt å stille spørsmål ved proporsjonalitet.

Ikke for å relativisere terror. Men for å forstå rettsstatens utvikling.

Medvirkning og framtidig fare

Forvaring handler mindre om hva som er gjort, og mer om hva retten mener kan skje. Det gjør denne saken prinsipielt krevende.

Bhatti er ikke dømt for å ha avfyrt skudd. Likevel har retten lagt til grunn at risikoen for nye alvorlige handlinger er så høy at samfunnets mest inngripende virkemiddel må tas i bruk.

Det er her rettsstaten må tåle offentlig diskusjon. Ikke om domstolen har rett – det avgjøres i rettssystemet – men om terskelen for slike vurderinger er konsekvent og etterprøvbar.

Likhet for loven – og ulikhet i fortellingene

Likhet for loven handler også om likhet i hvordan terror forstås.

Høyreekstrem terror i Norge har ofte blitt analysert gjennom ideologi, psykologi og systemsvikt. Islamistisk terror har i større grad blitt forklart gjennom gruppe, kultur og religion. Individet blir fort representant.

Denne forskjellen betyr noe. Ikke for dommen, men for tilliten til rettsstaten. Når straffenivået skjerpes og språket hardner, øker også behovet for presisjon – slik at kampen mot ekstremisme ikke glir over i kollektiv mistenkeliggjøring.

Rettssikkerhet må være sterkest nettopp i sakene som vekker størst frykt.

Systemet som bakteppe

Bhattis livshistorie peker også mot et annet, mer ubehagelig spørsmål: Hvordan kan en person være kjent for politi, kriminalomsorg og sikkerhetsmyndigheter gjennom flere tiår uten at utviklingen blir snudd?

Dette handler ikke om å flytte skyld. Det handler om å erkjenne at straff alene sjelden bryter lange kriminelle og ideologiske løpebaner. Når staten i etterkant svarer med sitt strengeste virkemiddel, bør den også tåle en diskusjon om hva som kunne vært gjort tidligere.

Å peke på systemsvikt er ikke å frata individet ansvar. Det er å ta samfunnets ansvar på alvor.

Å peke på systemsvikt er ikke å frata individet ansvar – det er å ta samfunnets ansvar på alvor

Rettstatens prøve

Skylden er fastslått. Straffen er idømt. Men debatten kan ikke stoppe der.

Dommen mot Arfan Bhatti handler ikke bare om én mann, men om hvordan rettsstaten møter terror når frykt, identitet og sikkerhet står på spill. Om proporsjonalitet. Om likhet for loven. Og om hvordan vi unngår at rettsoppgjøret i seg selv skaper nye skiller.

Rettstatens styrke måles ikke i de enkle sakene, men i de vanskeligste.