Foto: Asker kommune
Regjeringen har varslet at den vil utvikle en nasjonal segregeringsmonitor for å kartlegge områder med levekårsutfordringer, inspirert av modeller fra Danmark og Sverige. Målet er å få bedre oversikt over sosiale skiller, boligsegregasjon og områder hvor innvandrere og etniske minoriteter i høyere grad bor og lever med strukturelle utfordringer.
Dette er et nødvendig verktøy. Det gir et kart over hvor problemene kan være størst. Men et kart uten innsikt i kvaliteten på politikk som føres, midler som settes av og offentlige tjenester som faktisk leveres der folk bor, blir ufullstendig – og kan feiltolkes som et bilde av menneskene, ikke av systemene.
La oss ta et konkret eksempel: Barnevernssakene i Oslo øst.
Når tjenestene svikter – lærdommen fra øst
To ferske rapporter, bestilt etter drapet på Tamima Nibras Juhar, avdekker alvorlige systemsvikt i barnevernet i Bydel Bjerke. Funnet om manglende helhetsvurderinger, dårlig dokumentasjon, mangelfulle risikovurderinger og sviktende internkontroll er som et ekko av mer omfattende utfordringer i tjenestene øst i byen. Hvis vi ser på disse rapportene som en type stikkprøve av barnevernet i Oslo Øst, er det svært urovekkende.
For her er ikke problemet «noen få dårlige ansatte», men det handler om politikk og strukturer:
-
mindre kvalifiserte lærere i skoler med store utfordringer
-
barnevernsansatte uten tilstrekkelig kompetanse på kultur
-
sosialtjeneste og NAV som ikke klarer oppfølging når behovene er størst
-
nedleggelser av fritidsklubber og aktivitetstilbud
-
lavere tilstedeværelse av politi og trygghetskapende tiltak i bydelene
Alt dette er resultat av politiske prioriteringer over tid, der investeringer og kompetansebygging øst i byen har kommet sist i køen.
Det handler ikke bare om hvor folk bor
Det er derfor viktig å understreke at segregeringsmonitorer alene ikke kan fortelle oss hvorfor disse utfordringene vedvarer. Og årsakene finnes ikke bare i boligstrukturen – de finnes i kvaliteten på tjenestene som skal støtte barn, unge og familier.
Når barnevernet ikke har gode nok rutiner for risikovurdering og internkontroll, når ungdom ikke får kvalitet i opplæringen, når NAV og sosialtjenesten mangler ressurser til tett oppfølging, blir segregeringen forsterket, ikke opphevet.
Offentlige tjenester er en del av segregeringen
Det er rom for mye analytisk arbeid rundt hva «parallellsamfunn» betyr. Men uansett begrepsbruk: tjenestene som møter mennesker i hverdagen er en del av årsaksbildet.
En segregeringsmonitor kan vise oss at et område har høy arbeidsledighet. Men den kan ikke fortelle oss om skolen har nok kvalifiserte lærere, om barnevernet har ordentlige risikovurderingsrutiner, NAV har kapasitet til å følge opp brukere med sammensatte behov eller om politikere bevilger nok midler til forebyggende arbeid med ungdom som for eksempel fritidsklubber.
Dette må vi kartlegge parallelt.
For kunnskap skal ikke skape stigma – men forståelse
Kunnskap om levekår er nyttig. Men kunnskap alene fører oss ikke videre hvis den blir brukt til å peke på grupper i stedet for systemer. Vi kan ikke akseptere at et kart skal vise oss hvor utfordringene ligger, uten at vi vet hvordan offentlige tjenester faktisk fungerer der utfordringene finnes.
Det handler ikke om å «skjule problemer». Det handler om å forstå dem
Det handler ikke om å «skjule problemer». Det handler om å forstå dem.
Mer enn kart – krever handling
Det er riktig å kartlegge hvem som er utsatt for levekårsutfordringer. Men hvis vi virkelig vil skape et inkluderende samfunn, må vi også kartlegge kvaliteten på de offentlige tjenestene som skal løse disse utfordringene.
Ellers risikerer vi å få et bilde av et samfunn hvor «problemene» ligger hos innvandrere – i stedet for i systemene som møter dem.
En segregeringsmonitor er et nyttig verktøy. Men den må suppleres med en tjenestemonitor. For segregeringen handler minst like mye om hvordan vi organiserer og leverer tjenestene våre – som om hvor folk bor.
