Foto: Illustrasjonsfoto
De vokser opp i spennet mellom foreldrenes kultur og storsamfunnet ute. Mange kjenner på en gnagende usikkerhet: Er jeg norsk nok? Er jeg “utenlandsk” nok? Hvor hører jeg egentlig til?
I nyhetsbildet leser vi ofte om disse ungdommene når det har gått galt. Når usikkerheten har fått vokse til utenforskap. Men i skyggen av problemfokuset glemmer vi å snakke om den enorme styrken som ligger i en slik oppvekst.
Disse ungdommene sitter nemlig på en unik nøkkel. De har potensialet til å bli vår tids fremste brobyggere. De kan intuitivt forstå koder, språk og perspektiver som vi som har levd hele livet i én kultur sjelden fanger opp.
Men denne “krysskulturelle kompetansen” kommer ikke av seg selv. Den må dyrkes frem. En usikker ungdom ser ofte bare kaos i sin egen bakgrunn. En trygg ungdom ser muligheter.
Her svikter vi i dag. Vi kan ikke forvente at lærere, helsesykepleiere, miljøarbeidere eller ansatte i barnevernet skal løse komplekse identitetsspørsmål uten en skikkelig verktøykasse. Mange i førstelinjen står i en krevende spagat, redde for å trå feil i møte med kultur, rasisme og tilhørighet. Resultatet blir ofte en velment, men lammende berøringsangst.
Mange i førstelinjen er redde for å trå feil i møte med kultur, rasisme og tilhørighet
Derfor går det en tydelig utfordring til det offentlige Norge, både nasjonalt og lokalt: Vi må slutte å tro at god integrering skjer av seg selv. Vi må investere målrettet i kompetanseheving for førstelinjen.
De ansatte som møter barna våre hver dag trenger mer enn gode intensjoner; de trenger konkrete verktøy og modeller for å veilede ungdom i krevende prosesser. De må rustes til å møte både ungdom og foreldre på en måte som utløser ressurser, i stedet for å problematisere bakgrunnen deres.
Vi må gi de voksne trygghet til å gi ungdommen språket de trenger for å forstå seg selv. Først når en ungdom kan si: “Min sammensatte bakgrunn er ikke en belastning, den er min styrke”, har vi lykkes. Det er den beste samfunnsinvesteringen vi kan gjøre.
