Norge snakker om inkludering, men makten forblir lukket

Minoritetsbarn forventes ofte å integreres. Personer med funksjonsnedsettelse forventes å klare seg selv. Men hva skjer når lave forventninger blir en usynlig barriere som holder mennesker unna makt og muligheter i samfunnet?

Jeg er født og oppvokst i Norge. Jeg har minoritetsbakgrunn fra Afghanistan. Jeg har en funksjonsnedsettelse. Jeg har levd erfaringer som få rundt maktens bord har kjent på.

Likevel opplever jeg at Norge fortsatt ser på meg som «den andre». Som en statistikk. Som et prosjekt.

Jeg sier det derfor høyt: Jeg vil ikke bare delta i demokratiet. Jeg vil lede det.

Dette handler ikke bare om min personlige ambisjon. Det handler om hvem som får definere premissene i samfunnet – og hvem som får plass i maktens rom.

– Jeg vil ikke bare delta i demokratiet. Jeg vil lede det.

Lave forventninger er den største diskrimineringen

La oss være ærlige.

Minoritetspolitikk i Norge handler ofte om tilpasning og integrering. Vi får høre kommentarer som «så flinke dere er som klarer dere».

Personer med funksjonsnedsettelse møtes ofte med skjemaer, vedtak og forsiktige formuleringer: «Vi tilrettelegger så godt vi kan».

Men dette er ikke ekte inkludering. Det er ofte bare kompensasjon for systemets mangler.

Når man tilhører begge grupper – både minoritet og funksjonshemmet – blir systemets lave forventninger doble.

Det er en form for diskriminering som er subtil, men gjennomgripende. Mange minoriteter opplever daglig hvordan systemet undervurderer potensialet deres, uansett utdanning, erfaring eller ambisjon.

Jeg nekter å la det definere meg.

Hvorfor ambisjoner provoserer

Når jeg sier at jeg en dag vil bli Norges statsminister, vet jeg at reaksjonene kan komme.

Er det realistisk?
Er det ikke bra nok å bare klare seg i hverdagen?

Slike spørsmål sier mer om samfunnets forestillinger enn om mine ambisjoner.

Norge har fortsatt et mentalt bilde av hvem som kan sitte ved maktens bord. Ofte er det mennesker med riktig bakgrunn, riktig nettverk og riktig økonomi.

Resten må bevise mer. Ofte mye mer.

– Problemet er ikke ambisjonene våre. Problemet er samfunnets lave forventninger til hvem som kan lede.

Dette handler ikke bare om meg. Det handler om hvordan minoriteter systematisk plasseres lavere i hierarkiet av muligheter.

Erfaring som mangler i politikken

Politikk formes av dem som sitter rundt bordet.

Personer med funksjonsnedsettelse sitter sjelden der. Minoritetsperspektiver havner ofte på tilskuerplass.

Resultatet er politikk som ikke alltid forstår erfaringene til dem den påvirker mest.

Arbeidslivet stenger ute kompetanse. Skolen svikter minoritetsbarn. Unge uføre og andre grupper blir mistenkeliggjort i offentlig debatt.

Jeg har kjent systemet fra innsiden. Jeg vet hvordan det er å måtte bevise min verdi, dokumentere min begrensning og kjempe for tilrettelegging.

Denne erfaringen er ikke en svakhet.

Det er politisk innsikt.

Jeg nekter å spille offer

Jeg spiller ikke offer.

Jeg er sårbar. Jeg har møtt barrierer. Jeg har opplevd diskriminering.

Men min ambisjon er ikke bare å overleve.

Den er å lede.

Dette er et oppgjør med et samfunn som fortsatt forventer at noen skal nøye seg med å være «bra nok».

Minoritet og funksjonsnedsettelse skal ikke definere taket over hva vi kan oppnå. Det skal være erfaringer som gjør oss sterkere.

Ambisjon som politisk handling

For meg er det å si høyt at jeg vil bli statsminister en dag en politisk handling.

Det utfordrer det usynlige taket som holder minoriteter og funksjonshemmede unna makt.

Barn med minoritetsbakgrunn skal ikke bare integreres. De skal kunne lede.

Unge med funksjonsnedsettelse skal ikke bare klare seg. De skal kunne forme landet.

Hvis vi mener alvor med likestilling og mangfold, må vi også mene alvor med maktdeling.

Et speil for Norge

Mitt mål er også å holde opp et speil for Norge.

Et speil som stiller noen enkle spørsmål:

Hvem ser vi for oss når vi tenker statsminister?
Hvem gir vi automatisk tillit?
Hvem må bevise mer?

Hvis det fortsatt føles radikalt at en person med minoritetsbakgrunn og funksjonsnedsettelse kan sikte mot topposisjoner, sier det noe om hvilke forestillinger som fortsatt lever.

Demokratiet blir sterkere når flere typer erfaringer får plass på toppen.

Spørsmålet er om vi er klare

Mitt mål kan virke ambisiøst. Kanskje til og med provoserende.

Men samfunnet utvikler seg ikke gjennom komfort. Det utvikler seg gjennom mennesker som nekter å passe inn i rammene andre har laget for dem.

En dag håper jeg Norge vil ha en statsminister med minoritetsbakgrunn og funksjonsnedsettelse.

Spørsmålet er ikke om det er mulig.

Spørsmålet er om vi er klare for det.