Foto: Illustrasjon.
Foto: Flickr

Uhellig allianse

Det oppstår det en uhellig allianse mellom innvandrerfiendtlige og islamofobe på den ene siden, og «kritiske» eller sekulære muslimer på den andre.

De siste årene har vi opplevd en rekke nye stemmer fra det muslimske miljøet, fra «skamløse jenter» til «Ex-Muslims of Norway». Et mangfold trer fram. Dette er positivt og viser at verken islam eller muslimer utgjør noen enhet eller homogen gruppe.

Mer problematisk er tendensene til kraftig polarisering og uheldige allianser. For mange av de sekulære muslimene har en svært krass tone overfor andre muslimer. Det er ikke uenigheten som er problemet, men språkbruken. Fordømmelsen sitter løst overfor personer de er uenige med og posisjoner de ikke liker. Det gjelder også andre veien. Denne skarpe tonen får de islamofobe til å juble. De får bekreftet sitt skjeve verdenbilde. Dermed oppstår det en uhellig allianse mellom innvandrerfiendtlige og islamofobe på den ene siden, og «kritiske» eller sekulære muslimer på den andre.

Denne «alliansen» kommer også til uttrykk i enighet om innskrenkende virkemidler. Det kan handle om ulike krav, som å begrense innvandringen, forbud mot hijab – i alle eller noen sammenhenger, opphør av «støtte» til moskeer, nei til nye moskeer osv. Norske sekulære og/eller tidligere muslimers støtte til militante eks-muslimer i utlandet, som Ayan Hirshi Ali, understreker den aggressive tonen og bekrefter den uhellige alliansen med norsk islamofobe – nettopp fordi tilsvarende allianser også ses i utlandet. Enkelte av de norske sekulære eller tidligere muslimene har også uttrykt støtte til Donald Trumps politikk, og verre – formidlet konspirasjonsteorier, til og med med antisemittiske trekk.

Et tydelig uttrykk for denne uhellige – og uheldige – alliansen er lett å se på Facebook-sidene til disse nye gruppene. Der florerer det med innlegg fra «norske nordmenn» med de mest islamofobe holdninger og ytringer. Uten at dette blir slettet eller imøtegått i særlig grad. Disse «skikkelige nordmennene» er åpenbart glade for å få sine fordommer bekreftet av frafalne muslimer. Men slikt forsterker bare islamofobien.

Hvorfor skjer dette? Det synes å være to hovedgrunner. Den ene er intern i miljøet og den andre er ekstern, dvs. et resultat av andres reaksjoner.

Les Shakeel Rehmans tilsvar: De manglende uhellige alliansene

Den interne hovedgrunnen kan henge sammen med mange sekulære eller tidligere muslimers erfaringer med islam i sine respektive opprinnelsesland. Det er neppe tilfeldig at mange av dem er fra Iran, med uhyggelige erfaringer fra Khomeini-regimets tvang og brutalitet. Så generaliseres denne erfaringen til at tvang og brutalitet blir islam. Man kjenner ikke andre varianter. Eller mer presist, man kjenner andre varianter, men identifiserer alt man ikke liker – for eksempel hijab – med den brutale formen for islam, og kan ikke forestille seg at noen velger andre varianter av islam enn det de selv finner akseptabelt. Problemet oppstår når man dermed snur tvangen på hodet. Fordi islamister i Iran, Saudi-Arabia og andre steder tvinger kvinner til å bruke hijab, blir det riktig å forby kvinner å bruke hijab i Norge. Slikt bejubles selvsagt av de islamofobe, som har fått bekreftet sine fordommer og fiendtlige holdning av noen som «vet hva de snakker om», for de har jo kunnskaper, erfaring osv. Slik blir noen sekulære og tidligere muslimers posisjoner et speilbilde av den tvangen de fordømmer.

Den andre hovedgrunnen til polariseringen og den uheldige alliansen mellom sekulære / tidligere muslimer og islamofobe krefter, ser ut til å henge sammen med reaksjonene på deres posisjoner. Alt for mange – både politiske aktivister og forskere – har avvist de sekulære stemmene i frykt for å bli tatt til inntekt for en innvandrings- eller muslimkritisk posisjon. Og nettopp på grunn av den uheldige alliansen med de islamfiendtlige, har man slått de sekulære og tidligere muslimenes posisjon i hartkorn med islamofobi. Dermed har man sluppet å forholde seg til den høyst relevante islamkritikken som også finnes hos noen av de sekulære og tidligere muslimene. Resultatet er at disse ikke har funnet andre allierte enn de verste.

For alliansen med de islamofobe er den verst tenkelige. Dersom de islamofobe vinner fram – som i USA, Nederland eller Frankrike – vil også sekulære eller tidligere muslimer bli rammet, for rasister, islamofobe og innvandringsfiendtlige skiller ikke mellom muslimer og eks-muslimer. Og dersom islamofobene ikke vinner fram, har de sekulære og tidligere muslimene marginalisert seg selv gjennom en allianse som delegitimerer dem og deres prosjekt.

Dette betyr at sekulære og tidligere muslimer må realitetsorientere seg med tanke på hvem som er deres konstruktive allierte, mens de av oss ikke-muslimer som vil forsvare alles rettigheter, må åpne for en dialog hvor den relevante islamkritikken som sekulære og tidligere muslimer framfører, blir tatt på alvor. Som et minimum må utgangspunktet for dialog og samarbeid være en forpliktelse på menneskerettighetene. Og det omfatter også forsvar for alles religionsfrihet. Akkurat den innsikten i hva menneskerettighetene forplikter oss til, synes å glippe for mange som er opptatt av de overgrep og den undertrykkelse som skjer i islams navn.

Et PS kan også være på sin plass: En systematisk avvisning av uttrykket og begrepet ‘islamofobi’ er også uheldig. Det indikerer en avvisning av fenomenet islamofobi også. Men det er en beklagelig realitet – akkurat som antisemittismen og rasismen er det. At antisemittisme er utbredt i mange muslimske miljøer, er ikke et argument mot at islamofobi også er et problem.

Innlegget var opprinnelig publisert på Facebook-siden til Senter for Sekulær Integreing (SSI). Republisert med forfatterens tillatelse.