Ansikt i fokus: Bijan Garakhan

Leder i Buskerud Innvandrerråd, iransknorske Bijan Garakhan, fikk i 2006 Drammens Tidendes pris ”Årets navn”.


- Gratulerer med prisen Bijan. Hvordan føltes det å vinne?
For meg personlig er det veldig stort. Slik jeg har fått høre er dette første gangen en med flerkulturell bakgrunn vinner kåringen, noe som gjør meg veldig glad på vegne av innvandrernes sak i Norge. Jeg tar også dette som en tillitserklæring for jobben jeg har gjort for hele lokalsamfunnet på Koppang, siden jeg har arbeidet både med etnisk norske og flerkulturelle ungdommer i hjemfylket.

- Kan du si litt mer om hva du gjort den siste tiden?
I ti år har jeg vært ungdomsleder ved Vestfossen ungdomsklubb, ved siden av engasjementet i innvandrerrådet. Vestfossen er en av ungdomsklubbene med flest prosjekter på landsbasis, og i 2005 hadde vi rundt 5000 besøkende ungdommer i ulike sammenhenger.

En god kontaktflate som gir veiledning og funker som møteplass for ungdommer av ulike sosiale lag og kulturbakgrunn synes jeg er motiverende, for da lærer folk fra tidlig av å være tolerante i forhold til hverandre.

Gjennom innvandrerrådet jobber jeg frivillig med saker som vi synes er viktige, spesielt når det gjelder kvinner-, barns- og unges situasjon. Gjennom flere år har vi etablert et godt samarbeid med fylkeskommunen og ikke minst prøvd å være aktive på alle lokalnivåer.

I høst opprettet vi et dialogforum for samtlige religiøse samfunn etter Verdikonferansen i Hokksund, og i juleferien hadde vi en felles feiring av både jul, nyttår og eid her i kommunen.

- Hva betyr integrering for Bijan Garakhan?
En prosess hvor vi lar det ukjente bli kjent. Gjennom at man selv som nykommer til Norge involverer seg aktivt og er en del av samfunnet fremfor å isolere seg, så beriker man norsk kultur med sin opprinnelige ballast. Nordmenn på sin side må la oss bli hørt på, la våre bidrag komme frem, og slik kan vi skape en møteplass mellom våre felleskulturer og så går vi fra et stadium av frykt for det ukjente og fremmede til et stadium av forståelse.

Vi som er voksne er nå i mer eller mindre grad integrerte. Nå er det egentlig opp til yngste generasjon å bli en del av samfunnet.

- Og så litt om deg selv…
Jeg er opprinnelig fra Teheran og kom hit for en ca. 20 år siden. Du kan godt si at jeg har levd halve livet her og halve livet i Iran, for jeg var i 28-29-års alderen da jeg kom til Norge. Egentlig synes jeg det har vært litt vanskelig å holde kontakt med hjemlandet. Flesteparten av mine nære slektninger bor utenlands, og i tillegg har jeg stiftet familie og lagt livsgrunnlaget for meg og mine her i Norge. Hokksund er mitt hjem.

- Hvordan er det å være annerledes i bygda?
Her er det godt og trygt. Selvsagt finnes det folk som er uvitende, men sett under ett synes jeg hjemstedet mitt er et strålende sted å bo i. Selv tror jeg nøkkelen for å få et godt liv som flerkulturell, enten du er i Oslo eller bygde-Norge ligger i å være aktiv, engasjere seg og være en berikelse i nærmiljøet. Gjør ting, vis at du kan være til, for det er gjennom aktivitet at du viser ansikt, og det er gjennom å bli lagt merke til at du kan unngå de vanlige utestengelsesmekanismene som dessverre fortsatt finnes i samfunnet.