Arbeidsinnvandrerne - en ressurs for Norge

Skandalene knyttet til utnytting av østeuropeiske arbeidstakere har kommet tett den siste tiden. Vi bør verdsette arbeidsinnvandrerne som en ressurs, ikke bare for norske arbeidsgivere, men for hele Norge.
Økonom og journalist Phillippe Legrain ga i fjor ut en bok med den fengende tittelen «Immigrants. Your country needs them». Slik den økonomiske og demografiske situasjonen er i Norge i dag vil nok mange si at påstanden også gjelder for Norge. Legrain setter seg fore å knuse myter han mener finnes rundt innvandring, og mange av hans poenger er interessante.

Den tidligere rådgiveren for WTO-sjefen trekker fram midlertidig arbeidsinnvandring som en mulig løsning for land med stort behov for arbeidskraft. Midlertidige arbeidstakere fra utlandet er fleksible og kan gjennom ulike incentiver overbevises om å vende hjem etter at kontrakten går ut, skriver Legrain. Ikke minst den sittende amerikanske presidenten har fremmet forslag om slike programmer.



Det er lett å være kritisk til sånt noe. Men hvordan ser egentlig situasjonen ut i det arbeidskrafthungrige Norge? Gjennom EØS og østutvidelsen av EU har Norge tilgang til et enormt reservoar av potensielle arbeidsinnvandrere. Vi har altså allerede en situasjon som ligner på den Bush ønsket å skape med sine ordninger for midlertidig arbeidsinnvandring.

Hva gjør dette med arbeidsmarkedet vårt? For noen uker siden sprakk skandalen rundt byggmester Harald Langmyhrs (mis)bruk av polske arbeidere. Elendig innkvartering, luselønn og usikre arbeidsforhold er noen av stikkordene knyttet til affæren, som slett ikke er enestående.

Men hva er alternativet til billig østeuropeisk arbeidskraft, vil noen spørre. En vei å gå er likebehandling av alle arbeidstakere. En kan imidlertid tenke seg at like rettigheter vil kunne fjerne mye av «konkurransefortrinnet» til østeuropeerne, som sårt trenger jobb og inntekt. Eller at norske arbeidstakere får et vedvarende lavere lønnsnivå enn i dag.

Overfor Morgenbladet avviser Jonas Bals i Oslo Bygningsarbeiderforening slike problemstillinger. Lønnsnivå og arbeidsbetingelser vil uansett jevne seg ut med tiden, mener han. Dessuten er polske arbeidere flinke til å organisere seg og stille krav. Ofte flinkere enn norske arbeidstakere.

Det er lite som tyder på at behovet for arbeidskraft vil forsvinne med det første.
 
I årene 1996-2000 kom mindre enn tre hundre polakker til Norge per år, fra 2001-2005 var gjennomsnittet godt over tusen. Og i 2006 var tallet steget til 7401. Det opplyser Statistisk Sentralbyrå om på sine nettsider. I stedet for å bli pessimistiske av denne typen tall kan vi legge merke til at bevisstheten rundt viktige rettigheter i arbeidslivet øker, etter hvert som debatten om forholdene for arbeidsinnvandrerne og deres påvirkning på det norske arbeidsmarkedet heves opp på et prinsipielt nivå.

Allikevel bør vi vente med å si oss fornøyde med situasjonen. Mye er uavklart: Hvordan skal vi for eksempel sørge for en skikkelig mottakelse av de mange østeuropeerne som velger å slå seg ned her i landet? For det er et faktum at arbeidsinnvandring nesten alltid fører til permanent bosetting for en del av de som kommer, noe den tidligere nevnte Legrain også påpeker. Her trengs en innsats når det gjelder andre sider av livet enn bare arbeid.

Skolegang, kulturtilbud og religionsutøvelse er bare noen av de elementene som bør sikres for alle som kommer til Norge, også arbeidsinnvandrerne og deres familier.