Foto: Arbeidstilsynet
Etter en jevn votering i Riksdagen ble den såkalte «informationsplikten» vedtatt med knapp margin. Loven innebærer at ansatte i seks statlige myndigheter får plikt til å videreformidle opplysninger om personer som antas å oppholde seg i Sverige uten lovlig opphold til politi og migrasjonsmyndigheter.
Samtidig er ansatte i skole, helsevesen, sosialtjeneste og omsorg unntatt fra rapporteringsplikten. Dette var et sentralt punkt i utredningen som lå til grunn for lovforslaget, etter omfattende kritikk fra blant annet lærere, leger og sosialarbeidere.
Kalles «angiveriloven» av motstanderne
Forslaget har i flere år vært blant de mest kontroversielle punktene i Tidö-samarbeidet mellom Moderaterna, Kristdemokraterna, Liberalerna og Sverigedemokraterna.
Mens regjeringen omtaler ordningen som en «informasjonsplikt», bruker motstanderne betegnelsen «angiverilagen» – angiverloven. Kritikerne mener loven kan svekke tilliten mellom innbyggere og offentlige institusjoner.
Flere svenske fagforbund har protestert mot loven. Akademikerforbundet SSR beskriver lovforslaget som et inngrep i profesjonsetikken og advarer om at ansatte kan havne i vanskelige lojalitetskonflikter mellom lovverk og yrkesetiske prinsipper.
Allerede da forslaget ble utredet, viste undersøkelser at et stort flertall av lærere mente de ikke ville følge en slik plikt dersom den også ble innført i skolen. Kritikken bidro til at lærere og helsepersonell senere ble unntatt fra ordningen.
Til sammen berører ordningen titusenvis av ansatte i svensk statsforvaltning.
Regjeringen argumenterer med at tiltaket skal gjøre det vanskeligere å oppholde seg ulovlig i Sverige og bidra til en mer effektiv returpolitikk. Dette har vært et uttalt mål i arbeidet med å bekjempe det svenske «skuggsamhället» – mennesker som lever uten lovlig opphold og ofte uten tilgang til ordinære tjenester.
Frykter at flere går under jorden
Menneskerettighetsorganisasjoner og sivilsamfunnsgrupper advarer mot at loven kan få motsatt effekt.
De frykter at personer uten lovlig opphold vil unngå kontakt med offentlige myndigheter av frykt for å bli rapportert. Flere organisasjoner mener dette kan gjøre mennesker mer sårbare for arbeidslivskriminalitet, utnyttelse og sosial isolasjon.
Da spørsmålet om rapporteringsplikt for helsepersonell ble diskutert, advarte også fagmiljøer om at frykt for myndighetene kunne føre til at mennesker unnlot å oppsøke helsehjelp, vaksinering eller smittevernstjenester.
Kan få betydning også i Norge
Selv om Norge ikke har tilsvarende regler, følges utviklingen i Sverige tett av både forskere og organisasjoner som arbeider med migrasjon og integrering.
Debatten berører grunnleggende spørsmål som også er aktuelle i Norge: Hvilken rolle skal offentlige ansatte ha i utlendingskontroll? Hvor går grensen mellom kontrollhensyn og tillit til velferdsstaten? Og hvilke konsekvenser får det dersom mennesker uten oppholdstillatelse vegrer seg for å kontakte offentlige myndigheter?
Sverige blir dermed et viktig nordisk testtilfelle i en tid der flere europeiske land strammer inn migrasjonspolitikken samtidig som spørsmål om rettssikkerhet og tillit til offentlige institusjoner blir stadig mer omstridte.
