Modige homofile i voldelige townships

Svarte townships i Sør-Afrika er noen av de mest homofobe samfunnene i verden. Vold, trakassering og voldtekt er noen av reaksjonene homofile og lesbiske møter.
Archie Hlophe, Sør-Afrika
Latest posts by Archie Hlophe, Sør-Afrika (see all)

Richard Mazibuko er 19. En liten sprett av en ung mann med ukuelig pågangsmot. Det trengs. Richard har ennå ikke kommet ut av skapet for faren sin, men han og kameratene er åpne homofile på kunstskole i Johannesburg. Skolen er ikke overraskende et av de mest liberale stedene man kan komme ut som homo i Johannesburg, men også her kommer forandringene bare som resultat av kamp. Det fikk Richard merke. Men han er ikke alene om å være homo på skolen, Themba, Stanley, Aaron og Steve er alle med i samme gjengen.
Denne gruppa har et sterkt ønske om å passe inn, men samtidig er det slående hvor godt de takler det å være homo. Dessuten vet de godt at over store deler av Sør-Afrika er det mange homofile ungdommer som ikke har deres muligheter til å leve som de vil. Themba kom ut av skapet tidligere i år:
– Jeg dro på gatefest i høyhælte sko og miniskjørt. Hele gjengen var sjokkert, men da jeg la meg om kvelden følte jeg at jeg hadde oppnådd noe, forteller han.

Feminin
Er man homo i svarte sørafrikanske miljøer er man per definisjon feminin. Den maskuline, seksuelt ”aktive” parten, er fremdeles som mann å regne. Sør-Afrika er et ekstremt kjønnsrolledefinert samfunn, og det merkes også i homofile miljøer. En viktig mulighet til å komme ut som homofil mann er å velge en underdanig feminin rolle. Det kan fremprovosere vold, men ikke verre enn at man overlever. Man truer nemlig ikke patriarkatets stilling, men glir rett inn i et etablert kjønnsrollemønster hvor ”mannfolkene” bestemmer.
Det kan også utnyttes slik Richard gjorde det. Han ville velges inn i elevrådet på skolen og bestemte seg for å lage en valgkamp som ville bli lagt merke til. Han utfordret medelevenes redsel for homoseksualitet. De fleste av elevene var enige om at en åpen homo ikke kunne representere dem i elevrådet.
Richard tok dem på ordet. Neste dag stilte han opp i fullt drag. Folk trodde ikke sine egne øyne, men Richard ga dem klar beskjed: – Jeg kommer ikke til å late som om jeg er en annen enn den jeg er for deres skyld. De får ta meg som jeg er, enten de liker det eller ei.
Hele valgkampen hans gikk ut på å vise dem at en homo også kan være en god leder og en god organisator. Han klistret opp plakater på skolen: ”Ja vel, så er jeg homo! Spiller det noen rolle?” Dette var den mest synlig valgkampen som noensinne var blitt gjennomført på skolen der Richard går.
I mars i år ble Richard valgt inn i elevrådet som nestleder. Noe av det første han gjorde var å ta kontakt med et barnehjem i nærheten av skolen. Han ba medelevene ta med seg teddybjørner som de kunne tenke seg å gi til de foreldreløse barna. Mer enn 100 teddybjørner kom inn sammen med massevis av klær elevene ikke lenger hadde brukt for.
Richard er en ukomplisert, idealistisk kar. Han har satt seg som mål å bli kulturminister i Sør-Afrika. Hvis det skjer så skal han stille til valg i drag, sier han, for han mener at han har bevist både for seg selv og andre at homofile og lesbiske er like kompetente og dyktige som alle andre, men at de må få de samme mulighetene som de fleste andre ungdommer. Bare da kan de utvikle seg til å bli bevisste borgere og bidragsytere til fellesskapet.

Voldtekt
Kunstskole i metropolen Johannesburg er en ting, livet i township’ene er noe ganske annet. Da jeg besøkte Isidingo Business College i Daveyton øst for Johannesburg fant jeg studentene nesten i opprør fordi en av jentene på skolen, 24 år gamle Fortune Nhlapho, var blitt voldtatt. Hun studerer Human Resource Management ved skolen.
Det har ikke vært lett å vokse opp i township’ene. Mange har hatt et tøft liv. Uansett hvor mye vi gjør for å komme oss videre, ut av township’en og livsstilen der, er det alltid noe som trekker oss tilbake.
Spesielt får homofile og lesbiske unngjelde. Selv lærerne kan være ubehagelige. Men ting skjer, homofile og lesbiske finner seg ikke i alt mulig lenger og har startet å ta igjen med de midlene de har til rådighet. Det gjorde heldigvis Fortune.
Til tross for en svært liberal grunnlov som forbyr all diskriminering også på grunn av seksuell orientering, diskrimineres homofile og lesbiske i Sør-Afrika. Grunnloven forhindrer ikke at foreldre kaster ut barna sine, og det forhindrer heller ikke at venner, slektninger og vilt fremmede dreper, banker opp og voldtar homofile og lesbiske.

Vold mot kvinner, frykt for lesbiske
Vold mot kvinner er Sør-Afrikas største problem. 54.000 voldtekter anmeldes hvert eneste år. Politiet hevder at det reelle antallet voldtekter er ni ganger så høyt! Svært mange av voldtektsofrene er lesbiske. Og folk nøyer seg ikke bare med voldtekt. Nesten ukentlig kan man lese i media om drap på lesbiske.
– Lesbene tar damene fra oss. De tror de er menn og har den samme statusen som oss. Derfor må vi sette dem på plass! Slik er holdningen blant mange sørafrikanske menn. 54.000 anmeldte voldtekter er altså et av resultatene.
Fortune Nhlapho ble født i Mpumalanga, men flyttet som tiåring til Johannesburg sammen med foreldrene.
Foreldrene er svært religiøse og har hatt store problemer med å godta at datteren er lesbisk. Hun hadde det ikke bra sammen med foreldrene og flyttet som 16 åring til søsteren Joey i Daveyton.
Hun fortalte til Joey at hun følte seg som en mann fanget i en kvinnekropp. Søsteren forsto henne.

Venner?
Da hun begynte på Isidingo College ble hun populær blant guttene. Men hun innlot seg aldri med dem. Hun fikk to gode venner der, begge to streite gutter. Etter en fest sent en lørdagskveld tilbød de seg til å kjøre henne hjem. På veien stoppet de i en øde park og forlangte sex. Da hun nektet, voldtok de henne.
– Vi har lengtet etter denne muligheten lenge, sa en av voldtektsmennene til henne. De forlot henne der i parken og tok det for gitt at hun aldri ville tørre å melde dem til politiet. Uheldigvis for dem tok de feil. Straks hun var hjemme betrodde hun seg til Joey, som tok henne med til politistasjonen. Siden de hadde gitt seg ut for å være venner av henne, visste hun godt hvor de bodde. De to voldtektsmennene ble arrestert samme kveld.
Fortune visste hva hun gjorde. Hun gikk direkte til politiet, uten å ta et bad eller en dusj. Hun hadde så å si bevisene for voldtekten på kroppen. Hun visste også at dette ikke var hennes feil, derfor turte hun å betro seg til en person hun stolte på, nemlig søsteren. Politiet berømmet henne for å gjøre det riktige, nemlig å anmelde voldtekten.
Forbrytelsen skjedd i august. De to illgjerningsmennene sitter i fengsel og venter på å bli stilt for retten. For Fortune går livet videre.
– Det må det, sier hun nøkternt. Hun er fremdeles en stolt lesbisk og vil fortsette å jobbe for lesbiskes rettigheter.