Foto: Pixabay
- – Komikere kan ikke knyttes til nasjonalitet - 04.05.2026
- Flere barn og unge holdes tilbake i utlandet - 03.05.2026
- Vandret til terrorrammet moské - 30.04.2026
Sosialantropolog Unni Wikan tar opp flere av disse spørsmålene i podcasten til Liberal Halvtime, som står i regi av tanketanken Civita.
Spørsmålene tar hun opp i kjølvannet av tallene fra Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll, som viser en betraktelig økning i antall saker.
Wikan har i en årrekke forsket på islam og muslimske innvandrermiljøer, og blant annet hatt opphold i Kairo, Oman og på Bali.
– Jeg har opptatt av kvinner, familieliv og hverdag, men jeg har ikke sett på meg selv som en kvinneforsker, sier hun i podcasten.
Ære i respekt
Fra sitt felarbeid i Kairo husker hun toleransen hun møtte.
– Æresbegrepet handler også om respekt, og i utøvelsen av barmhjertighet. Når jeg har gjort forskning på æresvold her hjemme har jeg alltid hatt dette i bakhodet.
Et av problemene for Norge, ifølge henne, er at Norge ikke har stilt krav til folk som kommer hit.
– Holningen siden 90-tallet har vært å stille en forventning om at ting skal gå seg til bare vi er gode mot hverandre. Jeg har alltid tenkt at det må hardt arbeid til for å integrere folk i et nytt samfunn.
Kultur som finnes hos enkelte grupper
Wikan snakket ut om æreskulturen allerede på 90-tallet, noe som gjorde henne akademisk omstridt. Å påpeke problemer i innvandringsmiljøene kunne, ifølge henne, tolkes som rasistisk. I datidens innvandringsdebatt havnet Wikan i disputt med sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen (1962-2024), og hun ble fordømt av aktører som MiRA-senteret.
I etterkant sier hun i podcasten at det fortsatt finnes berøringsangst når man skal ta opp negative temaer knyttet til kultur i innvandrermiljøer.
Hun viste blant annet til æresbegrepet som ble snakket om i kjølvannet av æresdrapet på Fadime i 2003.
– Æresbegrepet finnes både i muslimske og andre kulturer. Her handlet det spesifikt om kontroll av kvinners seksualitet, og dette er en æreskultur som finnes i ulike sosiale lag.
Samtidig ligger det også et tradisjonsargument, som ikke er kun basert på religion, for å forklare æreskultur og æresvold, ifølge Wikan.
– Æreskulturen er ikke betinget av islam, og det er enorme forskjeller muslimske land imellom. Når jeg var i Indonesia forsto ikke folk begrepet “æresdrap”, og kunne ikke fatte at en familie kunne ta livet av en søster eller datter. Æresbetydningen som legitimerewr vold mot kvinner, og til dels menn, er en kultur som finnes i enkelte etniske grupper, og enkelte lag av befolkningen.
– Fortsatt en alvorlig utfordring
Linda Noor i tenketanken Minotenk, sier vold relatert til æres- og skamtenkning og patriarkalske normer er dessverre fortsatt en alvorlig utfordring i Norge.
– Alle former for æresrelatert frihetsberøvelse og vold er alvorlige menneskerettighetsbrudd, som samfunnet må jobbe systematisk mot. Ikke bare gjennom lovverk og akuttbeskyttelse, men også gjennom tilhørighet, fellesskap og økonomisk uavhengighet. Vi skylder alle som tar kampen for å leve frie og hele liv, at de slipper å stå alene.
Videre viser hun til tall fra Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som viser at volden har økt for hvert år.
– Jeg tror ikke nødvendigvis det betyr at problemet vokser, men at flere kjenner sine rettigheter og vet hvor de kan få hjelp. Førstelinjetjenesten har også blitt mer bevisst og vet hva de skal se etter og hvordan de kan vinne tillit.
Ser endringer blant unge
Samtidig ser Noor at til at ungdommen viser vei når det gjelder holdningsenringer.
– Unge som vokser opp i Norge med bakgrunn fra kollektivistiske og æresorienterte kulturer føler seg modigere og tryggere til å ta oppgjør som foreldregenerasjonen kanskje ikke turte. Men slike oppgjør koster. Mange står i fare for å bli utstøtt av deler av eller hele familien, og den ensomheten som følger, kan være nesten like tøff som kontrollen man brøt ut av. Det må vi som samfunn ta på alvor.
– Hvordan jobber Minotenk spesifikt?
– I Minotenk har vi jobbet med disse problemstillingene i over femten år, med et mål om å fremskynde positiv normendring. Vårt arbeid er forankret i en rettighetsbasert tilnærming, med individets autonomi og menneskeverd i sentrum. Men vi vet at jussen alene ikke er nok. Endring skjer når vi også styrker tilhørighet og bevisstgjøring rundt egne og andres grenser.
– Vi jobber bredt og systematisk med kunnskapsformidling. Vi har laget en rekke bøker som som tematiserer krysspress og veien til autonomi, likestilling og empowerment – i mangel på et bedre begrep på norsk. Bøker som “Kjære bror”, “En vei ut”, om seksuell og psykisk helse. Bøkene bygger på personlige historier fra unge selv, og formidler både utfordringer og muligheter på en måte som ikke stigmatiserer, men viser nyanser, gir håp og samhørighet.
– Viktig å utvide identitetsrommet
I tillegg holder Minotenk foredrag, workshops og seminarer rettet mot både ungdom, lærere, helsesykepleiere og rådgivere, viser hun til.
– Et viktig prinsipp for oss er at formidlingen må være kunnskapsbasert, men samtidig identitetsbekreftende. Mange unge står i et krysspress mellom familie, storsamfunn og egne ønsker. Vi vil styrke individet til å kunne være seg selv på egne premisser – uten å måtte velge mellom lojalitet til familien og muligheten til å leve fritt.
– I Minotenk er vi veldig opptatt av å styrke rommet for krysskulturell identitet. Det må være fullt mulig å være fullverdig nordmann uten å måtte gi avkall på ens kulturelle bakgrunn. Vi må utvide rommet, ikke snevre det inn.
Fotonote: Første del av en temasakserie
