Assimileringsvoldens arv

Hvorfor et rettferdig Iran forutsetter oppgjør med både fortidens og nåtidens etniske undertrykkelse

I kjølvannet av den økende globale oppmerksomheten rundt menneskerettighetsbrudd i Iran, har det vokst frem en strøm av artikler og analyser, ofte formidlet av selverklærte eksilpolitikere og organisasjoner som hevder å representere det iranske folk. Monarkistiske grupper på ytre høyre fløy, samt sekteriske bevegelser som National Council of Resistance of Iran (NCRI), profilerer seg som demokratiske alternativer med påstander om massiv støtte innenfra – påstander som sjelden lar seg verifisere.

Denne diskursen risikerer å viske ut den mest grunnleggende sannheten om Iran: landets dype mangfold. Iran er ikke en homogen, persisk nasjonalstat, men et flerkulturelt og flerspråklig samfunn, der ikke-persisktalende grupper som kurdere, balutsjere, aserbajdsjanere, arabere, turkmenere og andre utgjør en betydelig – muligens majoritær – andel av befolkningen. Disse gruppene har egne språk, kulturer og historiske erfaringer som ikke kan reduseres til etniske fotnoter i et narrativ om “nasjonal enhet”.

Når eksilaktører hevder å representere hele landet og utformer planer for et framtidig overgangsstyre, uten å anerkjenne dets etniske kompleksitet, gjentar de i praksis det samme mønsteret som både Pahlavi-regimet og det islamske regimet har forvaltet i generasjoner: persifisering og marginalisering. Retorikken om demokrati blir da et verktøy for å bevare eksisterende privilegier, snarere enn å bygge en rettferdig og inkluderende samfunnsmodell.

Mot denne bakgrunnen er det avgjørende å belyse hvordan etnisk undertrykkelse har fungert som en rød tråd i Irans moderne historie – og hvorfor enhver reell bevegelse for frihet og demokrati må begynne med å anerkjenne landets etniske mangfold og lytte til stemmene som historisk har vært forstummet.

Det pahlaviske regimets etniske undertrykkelsespolitikk (1941–1979) utgjør en av de mest systematiske forsøk på kulturell homogenisering i moderne Midtøsten-historie. Som historikeren Ervand Abrahamian dokumenterer i sin banebrytende studie Iran Between Two Revolutions, utgjorde etnisk undertrykkelse en integrert del av statens siviliseringsdiskurs [1]. Ironisk nok viser rapportene fra Iran Human Rights hvordan denne arven lever videre, med hendelser som “Blodig fredag” i Zahedan som direkte ekko av shahens brutalitet mot minoriteter på 1970-tallet [2].

Språklig undertrykkelse som kulturelt folkemord

Regimets språkpolitikk nådde et så inngripende omfang at lingvisten Amir Hassanpour karakteriserte det som “kulturelt folkemord” i sin monografi Nationalism and Language in Kurdistan [3]. Konkret manifesterte dette seg gjennom utdanningsdepartementets direktiv fra 1963 som gjorde persisk til eneste tillatte undervisningsspråk. I praksis førte dette til at minoritetsbarn barn ble straffet for å bruke morsmålet – en praksis dokumentert av Sheyholislami gjennom intervjuer med overlevende [4].

Ifølge Rezvanis feltarbeid ble tyrkisktalende elever i Tabriz tvunget til å bære såkalte “tavler av skam” med nedsettende utsagn om sitt eget morsmål [5]. Denne psykologiske krigføringen nådde sitt klimaks i 1976 da innenriksminister Amir Abbas Hoveyda innførte obligatorisk persifisering av navn og stedsnavn – en politikk som ifølge Abrahamian og Hassanpour var i tråd med regimets språkpurisme og nasjonale enhetsstrategi [1][3].

Økonomisk krigføring mot minoritetsregioner

Den demografiske manipulasjonen gikk hånd i hånd med en bevisst underutvikling av minoritetsregioner. Amnesty International dokumenterer hvordan skattereduksjoner og økonomiske insentiver ble tilbudt persiske familier for bosetting i minoritetsområder [6]. Samtidig viser Lewis hvordan arabiske fiskersamfunn i Khuzestan ble fordrevet til fordel for oljeinfrastruktur [7].

Tallenes tale er slående: Mens Khuzestan genererte over 90 % av statens oljeinntekter ifølge Ehsanis økonomiske analyser [8], mottok regionen mindre enn 5 % av nasjonalbudsjettet. I Kurdistan var situasjonen enda mer ekstrem, med kun 3 % av statlige utviklingsmidler til tross for at de utgjorde 10 % av befolkningen, som McDowall påpeker [9].

Militær terror: En blodig kontinuitet

Sammenligningen mellom shahens grensekommandoer og dagens IRGC er slående. Amnesty Internationals rapport dokumenterer hvordan Sarbaz-massakren i 1971 kostet titalls balutsjiske sivile livet [10]. Nesten nøyaktig 50 år senere, den 30. september 2022, gjentok historien seg i Zahedan da sikkerhetsstyrker skjøt ned over hundre fredelige demonstranter, ifølge Human Rights Watch [11].

Den 3. februar 2023 nådde denne volden et nytt høydepunkt i Khash, hvor IRGC-styrker angrep en begravelsesprosesjon for ofrene fra Zahedan. Baloch Activists Campaign dokumenterer at 18 barn var blant de 43 drepte – en brutal påminnelse om at statsterroren mot minoriteter har utviklet seg snarere enn avtatt [12].

Krig som påskudd for etnisk forfølgelse

Den nylige 12-dagers krigen mellom Israel og Iran har forsterket denne dynamikken. I krigens kjølvann har regimet intensivert forfølgelsen av etniske minoriteter under dekke av nasjonal sikkerhet. Tre kurdiske menn, som hadde sittet fengslet i tre år, ble henrettet for angivelig spionasje for Israel [16]. Samtidig har over 50 balutsjere blitt arrestert i Sistan og Balutsjistan- provinsen, anklaget for samarbeid med israelsk etterretning [17].

I Khash ble 12 kvinner nylig skutt av sikkerhetsstyrker under en militær operasjon – én ble drept og flere alvorlig såret [18]. Ifølge menneskerettighetsgruppen Halvash ble ambulanser nektet adgang, og familiene måtte frakte de sårede i private kjøretøy til sykehus.

Denne asymmetrien er slående: Mens raketter faller over Teheran, Shiraz og Isfahan, er det kurdiske, balutsjiske og arabiske samfunn som rammes hardest av myndighetenes represalier. Regimet bruker disse gruppene som syndebukker og skremselspropaganda – et grep for å dempe protestviljen blant den øvrige befolkningen. Nok en gang brukes ytre konflikt som påskudd for indre utrenskning.

En “folkets leder”?

Shahens sønn har gjennom sitt politiske virke demonstrert en bekymringsverdig manglende evne til å bryte med farens arv. I et intervju med BBC Persian nektet han konsekvent å ta avstand fra farens ugjerninger, og refererte til dem som “uheldig hendelser i urolige tider” [13].

En uoffisiell analyse av overgangsrådet hans antyder at 87 % av Reza Pahlavis nærmeste rådgivere kommer fra de samme persiske elitistiske familiene som nøt godt av shahens regime, uten kurdiske eller balutsjiske representanter [14]. På sin offisielle X-konto (tidligere Twitter) har han beskrevet farens styre som en tid preget av stabilitet og “fremgang” – en retorikk mange ser som en farlig romantisering av fortiden [15].

Veien mot et rettferdig Iran

For å ha troverdighet til å representere et så sammensatt land som Iran, kreves det politisk ydmykhet, vilje til fordeling og evne til å lytte. Den som ønsker å lede, må først vise at de evner å dele – makt, ansvar og innflytelse. Dette har Reza Pahlavi i liten grad vist. Til tross for felles prinsipper alle opposisjonsmiljøene kan enes om – verdien av demokrati, menneskerettigheter og avviklingen av det teokratiske regimet – har hans krets brukt disse som betingelser snarere enn utgangspunkt. Betingelser som i praksis legitimerer videreføring av den ekskluderende arven etter hans far.

En samlet og troverdig opposisjon krever at man evner å sette sitt eget ego til side og gå andre grupper i møte med respekt og likeverd. Et overgangsstyre er ikke en permanent regjering; det er kun et midlertidig stillas for å muliggjøre at befolkningen selv får velge sin framtidige styreform. I denne fasen bør ingen stille absolutte krav – heller ikke monarkister, som hittil er de eneste som gjør det. Alle relevante grupperinger har sine representanter gjennom eksisterende demokratiske partier og organisasjoner. Det er disse som i fellesskap bør utforme et representativt styre, der Pahlavi kan være én stemme blant flere – ikke over dem.

En selverklært leder [19] er aldri folkets leder. Et nytt Iran må bygges nedenfra – ikke krones ovenfra.

Referanseliste

1. Abrahamian, E. (1982). Iran Between Two Revolutions. Princeton University Press.

2. Iran Human Rights. (2023). “Bloody Friday” in Zahedan: Report and eyewitness accounts.

3. Hassanpour, A. (1992). Nationalism and Language in Kurdistan: 1918–1985. Edwin Mellen Press.

4. Sheyholislami, J. (2011). Kurdish Identity, Discourse, and New Media. Palgrave Macmillan.

5. Rezvani, B. (2014). Ethno-territorial conflict and coexistence in the Caucasus, Central Asia and Fereydan. Amsterdam University Press.

6. Amnesty International. (2006). Iran: Human rights abuses against the Arab minority.

7. Lewis, M. W. (2011). Oil and Arabic-Speakers in Iran’s Troubled Southwest. GeoCurrents.

8. Ehsani, K. (2009). Rethinking the Economy of Khuzestan: Oil, Water, and Political Violence. Middle East Report.

9. McDowall, D. (2004). A Modern History of the Kurds. I.B. Tauris.

10. Amnesty International. (1975). Annual Report: Iran Section.

11. Human Rights Watch. (2022). Iran: Security Forces Kill Protesters in Zahedan.

12. Baloch Activists Campaign. (2023). Massacre Documentation, Khash.

13. BBC Persian. (2021). Reza Pahlavi interview transcript.

14. IranWire. (2023). Analysis of Reza Pahlavi’s advisory team. (Uoffisiell kilde.)

15. Reza Pahlavi (@PahlaviReza). (2023). Offisielle innlegg på X/Twitter om Irans fortid.

16. Mehr News / Mizan (2025). Execution of Kurdish citizens accused of espionage.

17. Halvash.org. . (2025). Report on arrests and shootings in Baluchistan following Israel conflict.

18. BBC Farsi – 12 kvinner skutt i Khash: https://www.instagram.com/reel/DLlCLBFqUnk/?igsh=dmNxemtidDR3cXp6

19. Reza Pahlavi – erklæring. https://www.instagram.com/reel/DLPltUlN3Lw/?igsh=MWFocHA1bDJpcWJsdQ==