Svar til Arash Moradi: Iran er ikke din byggeplass

At Iran må splittes for å reddes er verken nytt, modig eller intelligent – det er en velkjent metode, brukt igjen og igjen for å ødelegge land som ikke underordner seg, skriver Roghieh Asgari Torvund i dette innlegget.

Arash Moradi gjør det samme som mange før ham i innlegget i Utrop 3. august: pakker gamle slagord inn i nye ord, og kaller det rettferdighet. Men alt han skriver er en omskriving av én ting: at Iran må splittes for å reddes. Det er verken nytt, modig eller intelligent – det er en velkjent metode, brukt igjen og igjen for å ødelegge land som ikke underordner seg.

Jeg har bodd i Norge i snart førti år. Jeg kjenner både fortiden og nåtiden i Iran, og har sett med egne øyne et land som – tross alle ytre og indre byrder – fortsatt står. Et folk som reiser seg hver dag. En ungdom som ikke trenger Moradis teorier for å forstå sin kamp. Iranere trenger ikke opplæring i lidelse. De trenger ikke at deres land demonteres på papiret mens de overlever virkeligheten.

Moradis innlegg er ikke et rop om rettferdighet. Det er et prosjekt – tildekket, pyntet, og likevel gjennomsiktig. Alt han sier har vi hørt før, i samme rekkefølge, med de samme utvalgte kildene. Han etterligner retorikken til dem som i årevis har brukt menneskerettigheter som påskudd for krig og intervensjon. Slike retoriske strategier – ofte støttet av institusjoner som Radio Free Europe og lignende – har blitt brukt i både Latin-Amerika og Midtøsten for å rettferdiggjøre inngrep i suverene staters indre anliggender. Dette er ikke nytt. Det er et velprøvd verktøy.

Han forsøker ikke å forstå Iran. Han forsøker å merke det, klassifisere det, rive det opp og bygge noe han aldri selv skal leve i.

Når han bruker mitt navn og bilde for å ramme inn sin fortelling, handler det ikke om debatt – det handler om å skape en fiende. Det sier alt om hans metode. Jeg representerer ingen stat. Jeg snakker fra erfaring, ikke ideologi. Og det jeg forsvarer, er ikke makten – men et land som fortsatt holdes oppe av folket selv.

Det er ikke rettferdighet Moradi kjemper for. Hele teksten hans bygger på ett mål: å styrke narrativer som åpner for splittelse, intervensjon og kollaps. Det er ikke det iranske folket som tjener på dette – det er de samme kreftene som i tiår har ønsket å svekke landets indre sammenheng, uten rot i virkeligheten.

Denne typen retorikk, gjentatt i vestlige medier, bidrar ikke til endring – den undergraver den. For det er nettopp slik ytre innblanding igjen og igjen har satt indre demokratiske prosesser tilbake. Hva slags reell utvikling kan skje når landet fremstilles som et evig problem som bare kan “løses” utenfra?

Moradi viser ingen forståelse for dette. Det er tydelig at han har glemt å lese geopolitisk historie. Teksten hans er full av slagord, hersketeknikker og påstander uten kontekst – og ukritisk kildebruk. Jeg har levd under flere styresett enn han kanskje har lest om. Jeg er født i Tabriz og vokste opp i Teheran uten å kunne snakke farsi før jeg begynte på skolen. Jeg har vært minoritet både i Iran og i Norge – og kjenner virkeligheten. Det jeg sier, bygger ikke på lenker. Det bygger på levd liv.

Og når Moradi spør hva som er løsningen, er svaret dette: Ingen frihet eller demokrati skapes med makt utenfra. Hele regionen bærer spor av hundre års utenlandsk innblanding – som igjen og igjen har avsporet folks egne kamper. Iranere trenger ikke flere som forteller dem hvem de er – de trenger rom til å finne veien selv. Millioner av mennesker lever og kjemper i landet hver dag – ikke for å beskytte makten, men for å beskytte et land de fortsatt tror på. Det er de Moradi overser. Kanskje fordi han ikke kjenner dem.

Han spør hva løsningen er – men det vi ser, er hva hans bidrag faktisk fører til: å bane vei for dem som ønsker et Iran i ruiner. Ikke et rettferdig Iran – men et svekket, fragmentert og maktesløst Iran.

Moradi sier han kjemper for rettferdighet, men det han faktisk gjør, er å helliggjøre en ny form for kolonialisme – der Iran reduseres til et geopolitisk eksperiment for andres interesser. Han maser om menneskerettigheter med andres blod, mens han holder trygg avstand. Det er ikke undertrykkelsen han utfordrer. Det er nasjonens eksistens han undergraver – med pyntet språk, men uten et eneste nytt grep.

Om Moradi har brukt tid på å lese hvem jeg er, vet han at jeg ikke er født i går. Jeg er billedkunstner, født i Iran, og har levd snart førti år i Norge. Jeg har stått i to kulturer, lært flere språk og levd med ulike verdener – samtidig. Jeg kjenner presset, dobbelthetene, og forskjellen på håp og overlevelse. Jeg har valgt å være stille lenge – ikke fordi jeg ikke hadde noe å si, men fordi jeg vet hva det koster å bære et land videre i seg. Jeg bor i Norge, og kan ikke diktere løsninger for et land jeg ikke lever i til daglig – men jeg vet hva det vil si å miste et hjem. Når jeg nå sier at Iran skal stå, er det ikke for å beskytte makt – det er for å forsvare en helhet som millioner fortsatt kjemper for, hver eneste dag. Det er på tide at han forstår det.

Iran trenger ikke å forandres for å passe andres agenda. Forandring må vokse innenfra – ikke styres utenfra. Jeg står for utvikling, ikke splittelse. For folkets vilje, ikke løsninger diktert av eksterne prosjekter.

Med dette svarer jeg for siste gang. Jeg ser ingen grunn til videre debatt med en aktør som bruker personkarakteristikker og politiske merkelapper i stedet for saklige argumente