I et innlegg i Afteposten 17.07.2025 med tittelen «Vi får mer ut av samarbeid enn av artisthets og svartmaling» forsøker Øyafestivalen og representanter fra Artistenes Blandekor å selge inn et moralsk kompromiss som strategisk klokskap. Bak floskler om «fellesskap» og «åpne samtaler» skjuler det seg en grov ansvarsfraskrivelse: et aktivt valg om å ikke trekke en grense mot å underholde på en festival med økonomiske bånd til en voldelig okkupasjon.
Vårt etiske dilemma består ikke i å finne balanse – det står mellom å mate en dødsmaskin eller å kvele den. Og dere har valgt å mate den – med billetter, med PR, med musikk. Dere har valgt å holde Øyafestivalen gående mens barna i Gaza sulter og dør. Det er ikke nøytralitet. Det er medskyld.
La oss være ærlige: Det finnes ingenting progressivt i å tjene penger – direkte eller indirekte – på et pågående folkemord. Å pynte det med Gaza-samtaler og solidaritetsstands er ikke motstand. Det er whitewashing. Det er business as usual med et moralsk alibi.
Når man sier «nei til folkemord» og i neste åndedrag sier «men vi spiller likevel», da undergraver man ordene sine. Hvis du mener nei – da handler du nei. Du nekter å trekke publikum til en festival eid av Superstruct/KKR – med investeringer i israelske bosetninger og profitt fra militarisert undertrykking.
Dette handler ikke om nyanser. Det handler om hvor grensen går. Og når festivalens eiere er direkte økonomisk involvert i et regime som bomber sykehus og sulter barn, må den grensen være absolutt. I Gaza lever 470 000 mennesker – inkludert titusenvis av barn og mødre – under «katastrofal sult» (IPC fase 5), ifølge UN/IPC-analyse. Hunger er ikke lenger en risiko – det er en akutt virkelighet som kommer til å drepe tusener i løpet av de neste ukene.
Boikott er det aller minste vi skylder dem som nå lever under uutholdelig vold. Og vi vet at det virker – for vi har vært her før.
De som i dag ber oss velge «dialog og samarbeid» med Øyafestivalen gjør klokt i å huske hvordan verden reagerte på et annet undertrykkende regime: apartheid i Sør-Afrika. Den internasjonale antiapartheid-bevegelsen krevde én ting av kunstnere og akademikere: boikott. Ikke «kritisk dialog». Ikke «samfunnsdebatt på festivalområdet». Men en kompromissløs avvisning av samarbeid med strukturer som tjente på undertrykkelsen.
På 1980-tallet var det også kulturarbeidere og politikere som mente man burde «engasjere seg kritisk innenfra». Det ble blankt avvist. Det som ble husket og hyllet, var de som valgte boikott. De som spilte i Sun City for å «åpne samtaler», står igjen med skammen.
Det Israel gjør i dag er verre. Dette er apartheid pluss etnisk rensing. Apartheid pluss tvungen sult. Det er moderne historiens holocaust.
Likevel står noen i 2025 og sier: «Vi tror samtale er veien videre.» Samtaler har aldri stanset et bomberegn. Panelsamtaler i Tøyenparken har ikke mettet én familie i Gaza. Ikke fått én bulldoser til å snu.
Det er press som virker. Tap av legitimitet. Økonomisk isolasjon. Artister som sier nei – i handling.
De som boikotter, tar reell risiko. De som spiller, får applaus – og gjemmer seg bak ord som «fellesskap» og «åpenhet».
Men dette er ikke lenger en samtale. Det er et moralsk veiskille. Kulturfeltet kan ikke være et rom for hygge og pils mens barn massakreres. Enten er det et verktøy for frigjøring – eller for normalisering.
Boikott Øya. Si nei i handling, ikke bare i ord. Alt annet er pyntet samarbeid med folkemord.
