Foto: Unsplash
- Ny kampanje tar oppgjør med hatprat i norske klasserom - 04.12.2025
- Osman hjelper andre med psykisk helse - 03.12.2025
- Film om komplekse menneskelige relasjoner - 03.12.2025
Nye tall fra IMDis integreringsrapport viser at valgdeltakelsen blant innvandrere sank fra 55 prosent i 2017 til 50 prosent i 2021.
Ser man nærmere på tallene kan man se at nedgangen var størst blant norskfødte med innvandrerforeldre fra afrikanske land – 53 prosent i 2017 mot 45 prosent i 2021.
Flere uttrykket bekymring for at valgdeltakelsen i år kan synke enda mer.
Sajid Mukhtar, 2. stortingskandidat for Partiet Sentrum i Buskerud, har i valgkampen i innvandrerbydelen Fjell i Drammen merket seg at folk er mer opptatt av politikken i hjemlandet enn av politikken i Norge. Og det til tross for at det er valg til høsten.
– Vi snakker om mennesker som har flyktet fra diktatur og korrupsjon, og som forsvarer demokrati i hjemlandet med stor iver. Likevel stemmer de ikke her, hvor de faktisk har reell innflytelse. Det er et tankekors, og en tragedie, sa Mukhtar i et nylig intervju med Utrop.
Lavest valgdeltakelse i Norge
Fjell i Drammen er et spesielt eksempel som viser frem denne problematikken. Siden 70-tallet har bydelen karakterisert seg som en innvandrerpreget området. Flere av Fjell-innbyggerne har dermed flere tiårs botid i Norge, hvor de har jobbet, betalt skatt og bidratt til samfunnet.
Likevel er bydelen preget av en valgdeltakelse som er en av de laveste på landsbasis.
Nylig la NRK og Drammens Tidendes ut fersk reportasje fra bydelen, som ved forrige kommunevalg (2023) hadde landets laveste valgdeltakelse, med kun 33 prosent.
SSB bekreftet i etterkant av 2023-valget at kun 38 prosent innvandrere med norsk statsborgerskap stemte. Blant norskfødte med innvandrerforeldre var tallet enda lavere: 36 prosent.
Ser man også på valgdeltakelsen blant unge (18-34) er det stor forskjell på unge voksne med og uten innvandrerbakgrunn (se vedlegg).
Språk, eller andre ting?
I flere år har ulike instanser, alt fra offentlige til frivillige organisasjoner til ildsjeler gått i bresjen for å få opp stemmegivningen blant innvandrere og etterkommere.
Språkrelevant informasjon og mer fysisk tilgjengelighet (i form av folkemøter der innvandrerbelfolkningen samles) har vært foreslått. Valgambassadører og ambulerende forhåndsstemmegivning har man også snakket om.
Forskerne fra NORCE, som laget tallene for IMDi er klare på hva som må gjøres:
– Her har de politiske partiene en viktig oppgave i å øke interessen og gjøre de politiske sakene relevante for innvandrerne. De har den viktigste oppgaven med å drive valgkamp og gi innvandrerne en politisk grunn til å bruke stemmeretten sin, sier Dag Arne Christensen, en av forskerne bak rapporten.
Også lavt blant norskfødte
At også norskfødte med innvandrerforeldre, som har lengst botid av alle innvandrerkategorier, også har lavere valgdeltakelse enn folk i samme alder, men uten innvandrerforeldre, overrasker forskerne.
Så her finner vi en likhet mellom de som er født her, og innvandrergruppene med høyest botid.
Så viser samtidig også tallene at valgdeltakelsen blant vestlige innvandrergrupper (blant annet svensker) holder seg stabilt høyere.
I seg selv er dette også et tankekors: Handler dette egentlig ikke om botid, men om å kunne identifisere seg med valgprosessen og borgerplikten? Om at man kan være godt integrert inn i det norske, ja selv assimilert, men ikke føle noen form for politisk integrering? Folk som følger nesten hver dag om siste nytt med fengslingen av Imran Khan, om krigen i Gaza, om hvordan det går med høyrebølgen i Polen eller venstrebølgen i Sør-Amerika, men kjenner ikke igjen Venstre-leder Guri Melby i bussplakatene?
Sak og person
Kanskje ligger nøklene i økende valgdeltakelse hos enkelte innvandrergrupper, og løse dette paradokset, ligger ikke i store gjennomgående tiltak, men i små grep.
I de fleste landene utenfor den vestlige kultursfæren er politikk ofte preget av klare saker og personlig fokus på politikere og politikk, fremfor hva partiene sier. Ofte opplever man at partier snakker over hodet på folk (noe som forøvrig også majoritetsnordmenn kan føle).
Innvandrere vil ofte gjerne kjenne seg igjen i hvem som representerer dem. Folk som Afshan Rafiq og Khalid Mahmood, og etterhvert også Abid Raja fremmet seg selv i fremste rekke, før man etterhvert snakket om partiets politikk i møte med velgerne fra førstegenerasjonen. Kamzy Gunratnam har mange år senere perfeksjonert denne taktikken, og er i større Groruddals-stemmen på Stortinget enn ren Ap-politiker.
NRK skrev nylig om kosovoalbanske Haziz Aasen, som etter mange år endelig fant en sak som gjorde ham politisk engasjert: idrett i lokalmiljøet.
Kanskje er det slikt man får fenget flere? At det er de enkle grep som oppnår mest, og ikke minst gir folk mer tillit til det politiske systemet? Underrepresentasjon av grupper i stemmegivning fører til mindre politisk innflytelse, og at politikere som ville representert den enkelte gruppens interesser, ikke blir stemt frem.
Et demokratisk underskudd, og politikk utformet på bekostning av enkelte, er ikke ideelt.
