– Vi må fjerne tabuer rundt kreft i minoritetsmiljøene

I april oppdaget Ajfer Husejin (47) tilfeldig en kul i brystet. Siden en venninne hadde hatt brystkreft, gikk hun raskt til legen og deretter til mammografi.

Ajfer er født i Norge, men har foreldre fra Makedonia med tyrkisk bakgrunn.

På mammografien fikk hun vite at det var kreft. Det var en tøff tid med mye venting.

– Det var grusomt. De kunne ikke si hvilken type brystkreft det var til prøvene var tilbake.

Dagen før 17. mai ringte legen og sa at det var en aggressiv krefttype som hadde spredt seg til lymfene. Men de visste ikke om den hadde spredd seg til resten av kroppen.

Hun har to barn, 9 og 18 år gamle.

– Mannen min og jeg bestemte oss for å vente med å si det til barna til etter 17. mai. Skolen til den yngste hadde jubileum og de skulle gå først i toget i Oslo.

Ajfer tok på seg solbrillene og bunaden og dro ned og gikk i toget med datteren sin. 

– Det var forferdelig. Jeg bare gråt og gråt hele dagen. Folk tenkte nok at jeg var en rørt mor, sier hun.

– Hvordan var det å si det til barna?

– Jeg unner ingen å gi en slik beskjed. Jeg har også mistet faren min i kreft. Men jeg sa at det finnes god behandling.

Nå er barna glade for at hun har vært åpen. I helgen deltok alle tre i Rosa sløyfe-løpet i Oslo, som skal spre oppmerksomhet om brystkreft.

Ville snakke med noen som forsto kulturen hennes

Prøvene viste at kreften ikke hadde spredt seg, men den var likevel aggressiv.

Det Ajfer da savnet mest, var å kunne snakke med noen som forsto hennes flerkulturelle bakgrunn og kultur

– Når du snakker med noen som har vært gjennom det samme, finner du mer ro. Familie og venner forstår deg ikke alltid på samme måte, sier hun.

Kreftforeningen har «likepersoner» til støtte, men Ajfer fant ingen med minoritetsbakgrunn.

– Hva hadde det betydd å ha en likeperson med samme kultur?

– Det er forskjeller jeg ikke kan snakke med en etnisk norsk person om.

Hun nevner både det å ha mange sosiale sammenkomster. Og det å pynte seg er en viktig del av kulturen hennes. 

– Derfor skulle jeg gjerne snakket med noen om det med håret, sier hun.

Slik blir du en likeperson

Du må være medlem i Brystkreftforeningen og ta kontakt med din nærmeste lokalforening.

Se mer informasjon om likepersoner til slutt i artikkelen.

Mange skjuler sykdommen

Ajfer har tatt et bevisst valg om ikke å dekke til hodet. Men hun reagerte på at ingen med minoritetsbakgrunn satt på venteværelset med bart hode. 

– Noen bruker hijab, det er noe annet. Men det var mange som gikk med parykk og ulike hodeplagg. Det syntes jeg er litt trist.

Hun tror det kan være knyttet til skam og tabu.

– Det gjelder å ikke vise seg svak. Men å ha en fasade og late som om ting er greit.

Da hun fikk kreft selv, fikk hun høre om noen i sitt eget miljø som hadde hatt sykdommen. Uten at hun visste om det. 

– Alle er forskjellige, og noen vil trekke seg unna. Men jeg er opptatt av at folk ikke skal føle seg isolert, sier hun. 

Vil ha økt bevisstgjøring

– Hvorfor tror du det er det så mange tabuer rundt kreft i innvandringsmiljøene?

– Det kan være flere ting. Som at kreft i noen miljøer er knyttet til en dødsdom. Det er ikke sikkert det har nådd frem til alle hvor langt behandlingen har kommet og hvordan prognosene er.

Hun nevner også mangel på informasjon, språkproblemer eller mistillit til det norske systemet. 

Ajfer håper at det at hun står frem offentlig, fører til en økt bevisstgjøring om kreft i minoritetsmiljøene. Og at flere sjekker seg.

Hun viser til tall fra Folkehelseinstituttet (FHI) som viser at innvandrerkvinner sjeldnere møter opp til mammografiundersøkelser enn norskfødte.

– Det kan være skummelt å sjekke seg uten å ha noen å snakke med, sier hun.

Tallene fra FHI viser også at selv om innvandrerkvinner sjeldnere får brystkreft enn norskfødte, har sykdommen ofte kommet lenger.

Ajfer tror også at noen ikke vet at de kan være genetisk disponert for kreft. Og da er det ekstra viktig å sjekke seg. 

– I noen land snakkes det ikke om at noen døde av kreft. Da er du ikke klar over at det finnes i familien. Og da slår det deg heller ikke å sjekke deg, sier hun. 

I Ajfers tilfelle ble kreften oppdaget tidlig. Og det har ført til bedre prognoser. 

– Jo tidligere det oppdages, jo bedre behandling får du. Så jeg er håpefull, sier hun. 

Informasjon på ulike språk og matlagingsfilmer

Utrop spør Kreftforeningen om hva de vil informere spesielt om til minoritetsbefolkningen om kreft.

– Ett av tre tilfeller av kreft har sammenheng med levevanene våre. Det finnes selvsagt ingen garanti mot å få kreft, og det er heller ingen sin feil at de får kreft! Vi har samlet informasjon om hva man kan gjøre for å redusere risikoen for kreft, og denne informasjonen finnes på norsk, engelsk, tysk, spansk, ukrainsk, arabisk, tigrinya, somalisk, persisk, tyrkisk og urdu.

Brosjyre: Gode levevaner for-et-friskere liv på flere språk

Matlagingsfilmer med informasjon om kosthold, på somalisk og pakistansk – med inspirasjon fra det somaliske og pakistanske kjøkken

Slik fungerer systemet med likepersoner

En likeperson i Brystkreftforeningen er en som selv har erfaring med brystkreft, enten som pasient eller pårørende. Denne erfaringen kan være til hjelp for andre som opplever å få brystkreft tett på livet, enten som diagnostisert, pårørende eller som på grunn av arv har høy risiko for å få sykdommen. En likeperson skal ha et bearbeidet forhold til sin egen sykdom, og har taushetsplikt.

På Brystkreftforeningens hjemmeside kan du finne en likeperson som matcher din situasjon best mulig, både i forhold til bosted, alder og diagnose. Der kan du også søke etter en likeperson som snakker et fremmedspråk, som f.eks. russisk, dari eller polsk. Samtalene kan foregå på telefon, hjemme hos deg eller på kafé. Noen ønsker regelmessig kontakt, mens andre har behov for sjeldnere samtaler. Tilbudet tilpasses ditt behov, og du trenger ikke være medlem for å benytte deg av det.

Slik blir du en likeperson

Du må være medlem i Brystkreftforeningen og ta kontakt med din nærmeste lokalforening. I neste runde sender lokalforeningen inn søknaden til Brystkreftforeningen sentralt, som har et telefonintervju med deg. I tillegg blir du intervjuet av noen i lokalforeningens styre. Til slutt er det Brystkreftforeningen sentralt som bestemmer hvem som velges ut til likepersonskurs. Brystkreftforeningen har et stort ønske om å rekruttere flere likepersoner med minoritetsbakgrunn, og håper mange får lyst til å søke!

Kilde: Brystkreftforeningen