Nassiri (44) har fagbrev som omsorgsarbeider og en bachelor i samfunn, kommunikasjon og sosiologi. Hun har bodd i Norge i over 30 år og har ansvar både for pensjonerte foreldre og egen sønn.
– Gjennom egne erfaringer har jeg sett hvordan mange eldre innvandrere blir møtt i helsetjenestene – både i hjemmetjenesten, på sykehjem og i boliger for eldre. Jeg ser at manglende kultur- og språkkompetanse ofte fører til misforståelser, utrygghet og svikt i den omsorgen de trenger, sier hun til Utrop.
Hun kom til Sørlandet som jente på sju år, sammen med foreldrene og broren.
– Vi flyttet fra en stor by i Iran til en liten plass på Tromøy. Vi var blant de første familieflyktningene der, og selv om mange naboer tok oss varmt imot, møtte vi også fremmedfrykt og rasisme.
Utfordrende integreringsprosess
– Integreringen på 90-tallet var vanskeligere enn i dag – det var lite tilrettelegging og mange barrierer. Jeg og broren min merket tidlig at vi var “annerledes”, men vi jobbet hardt for å finne vår plass.
Nassiri måtte selv stå hardt på for å finne sin plass i samfunnet.
– Veien videre ble utfordrende. Selv med fagbrev som omsorgsarbeider og senere en bachelor i samfunn, kommunikasjon og sosiologi, var det vanskelig å få et stabilt fotfeste i arbeidslivet. Jeg ble en kasteball i mange år, mens jeg kjempet for fast jobb, trygghet og tilhørighet. Det lange presset førte til slutt til at jeg ble utbrent i 2023 – og alenemor.
– Jeg har også hatt dysleksi siden barndommen, noe som gjorde skoleløpet ekstra krevende – men også ga meg utholdenhet og evnen til å forstå mennesker som møter barrierer, enten de er språklige, kulturelle eller helsemessige.
En som vil hjelpe
– Hvorfor valgte du en utdanning i helse- og sosialfeltet?
– Jeg har alltid vært en person som ser mennesker og ønsker å hjelpe. Faget passet meg perfekt – omsorg, varme og respekt. Bachelorgraden tok jeg for å forstå samfunnet bedre og kunne bidra til endringer for sårbare grupper.
Hun ser sitt engasjement for eldre innvandrere som personlig.
– Foreldrene mine er nå over 65 år, og jeg ser hvor mye hjelp de trenger i hverdagen: tolking, oversetting, kommunikasjon med systemer osv. Jeg ser også alvorlige utfordringer rundt meg her i Arendal. Eldre innvandrere som blir misforstått eller feiltolket, familier som føler seg mistenkeliggjort, pårørende som blir overbelastet og ansatte som mangler språk- og kulturkompetanse. Vi ser også konflikter som kunne vært unngått og eldre som isolerer seg, slutter å spise eller blir deprimerte.
Flyttet gjennom ulike sykehjem
En kvinne fortalte Nassiri at moren hennes måtte flyttes gjennom fire ulike sykehjem på grunn av språk- og kulturproblemer.
– Til slutt ble moren så utrygg og psykisk nedbrutt at hun gikk bort mye tidligere enn forventet.
– Jeg ser også enorm ensomhet. Det finnes nesten ingen aktivitetstilbud for eldre innvandrere, og det som finnes er ikke tilrettelagt. Kommunen har selv bekreftet at dette er et økende problem.
Flerkulturell tiltak
Nassiri utvikler Flerkulturell Personlig Assistanse (FPA), en modell der språk- og kulturkompetente støttepersoner hjelper eldre innvandrere i møte med helsetjenestene.
– FPA handler om trygghet, forståelse, kulturkompetanse, støtte i møter med helsepersonell, avlastning av pårørende, forebygging av misforståelser og sosial støtte for ensomme eldre. Vi har ikke dette i Norge ikke i dag – og behovet er nasjonalt.
Flere er interesserte i prosjektet, og skal ha møtevirksomhet med Nassiri. Helsestjenesten i Arendal, Grimstad kommune, FHI og OsloMet er blant instansene.
– Flere organisasjoner i Agder og Vest-Agder sier de ikke har kompetanse på eldre innvandrere, men at dette er et område de vil løfte. Overalt får jeg samme respons:
“Dette trengs. Ingen andre gjør dette”.
Frivillig organisasjon
Nassiri leder prosjektet og jobber nå med finansiering gjennom IMDi, Helsedirektoratet, offentlige tilskudd og samarbeid med kommuner.
– Jeg jobber nå med å etablere FPA som frivillig organisasjon. Så er planen å samle en tverrfaglig faggruppe, å utvikle en 3–5 års pilot i Agder, holde workshops og åpne forum i løpet av neste år, samt samarbeide med pårørende, fagfolk, forskere og frivillige.
