Når prisvinnere viser vei: Mangfold som drivkraft for fremtidens Norge

Det er noe dypt inspirerende med å se kvinner med minoritetsbakgrunn løftes frem for sitt arbeid med samfunn, klima og likestilling. Den siste tiden har to navn spesielt gjort inntrykk på meg: Annam Chaudhry, som er hedret med Oslos miljøpris for sitt engasjement i byens grønne omstilling, og Ayesha Wolasmal, som mottok Jenteprisen fra Plan International. Begge representerer noe større enn seg selv, de symboliserer troen på at mangfold ikke bare beriker samfunnet vårt, men driver det fremover.

Da jeg kom til Norge, bar jeg med meg en doktorgrad i utdanningsvitenskap et symbol på år med arbeid, forskning og engasjement. Likevel ble alt jeg hadde bygget opp, visket bort i møtet med et nytt system som ikke ville se meg slik jeg var. Jeg måtte begynne helt på nytt, ta fag etter fag, ofte uten riktig veiledning, og følge retninger som senere viste seg å være uten relevans for min vei videre. Jeg tapte tid, energi og deler av meg selv underveis.

Som kvinne med minoritetsbakgrunn og akademisk erfaring vet jeg hvor vanskelig det kan være å finne sin plass i et system som ikke alltid er bygget for oss. Mange av oss sitter med høy utdanning, sterke ambisjoner og et brennende ønske om å bidra, men veien inn kan være lang, og dørene ikke alltid på gløtt. For meg var det særlig vondt å kjenne på følelsen av å bli oversett, undervurdert og behandlet annerledes. Diskrimineringen jeg møtte satte dype spor. Den ødela mye psykisk, men den klarte aldri å knekke meg helt. Jeg har alltid vist en sterk side utad, for jeg har aldri godtatt følelsen av å tape. Jeg nekter å la urettferdighet definere verdien min.

I dag studerer jeg barnevernspedagogikk. Det gjør jeg fordi jeg tror på kraften i omsorg, fellesskap og rettferdighet. Jeg ønsker å bidra til et samfunn der barn og unge uavhengig av bakgrunn blir sett, hørt og anerkjent. For i bunn og grunn handler alt dette om menneskeverd.

Derfor betyr det enormt mye når samfunnet anerkjenner personer som Annam og Ayesha. De viser at det faktisk nytter å stå på, å være seg selv og å bruke stemmen sin selv i møte med motstand. Annam Chaudhry har vist at grønn omstilling og bærekraft ikke er forbeholdt en bestemt gruppe mennesker. Hun minner oss om at miljøkampen må være inkluderende, at den må speile hele befolkningen, og at de grønne løsningene må komme nedenfra fra vanlige mennesker i vanlige nabolag.

Ayesha Wolasmal, på sin side, har brukt stemmen sin til å løfte unge jenter, både i Norge og internasjonalt. Hun viser at likestilling ikke bare handler om politikk og paroler, men om hverdagsmot og solidaritet. Hennes arbeid for jenter som nektes utdanning og frihet, minner oss om hvor mye som fortsatt står på spill og hvor viktig det er at noen tør å stå i front.

For meg personlig er slike historier mer enn bare inspirerende. De er bekreftende. De viser at vi kvinner med minoritetsbakgrunn akademikere, forskere, aktivister, gründere også hører hjemme i fortellingen om Norge. Når samfunnet feirer våre prestasjoner, sier det samtidig: «Vi ser deg. Du er en del av oss.»

Jeg håper flere som meg kan se på disse prisene ikke bare som utmerkelser, men som invitasjoner. Invitasjoner til å delta, til å tro på seg selv, og til å bruke sin kunnskap og erfaring til å gjøre en forskjell.

Mangfold er ikke bare et ord vi skal pynte taler med. Det er selve nøkkelen til verdiskaping, innovasjon og bærekraft. Og når prisvinnere som Annam Chaudhry og Ayesha Wolasmal blir løftet frem, ser vi at Norge er i ferd med å forstå nettopp det.

Vi trenger flere slike forbilder og vi trenger et samfunn som gir rom for at alle kan bidra. For først når alle stemmer får plass, kan vi virkelig snakke om et rettferdig, bærekraftig og inkluderende Norge.