Maduro er borte – men systemet lever videre

Sonia Zapata er grunnlegger av Norwegian Venezuelan Justice Alliance 

Etter mer enn to tiår med autoritært styre virket dette som et historisk vendepunkt for Venezuela. Men to uker senere er det nødvendig å si det høyt: Maduro er borte, men regimet er ikke det.

Bak fengselsmurene sitter diktatoren. I Caracas sitter fortsatt systemet han bygget – et nettverk av korrupsjon, frykt, væpnede grupper og straffefrihet. I stedet for at makten ble overført til Venezuelas demokratisk valgte president, Edmundo González, ble visepresident Delcy Rodríguez innsatt som «midlertidig leder», sverget inn av sin egen bror, med støtte fra Maduros sønn. For venezuelanere er dette ikke stabilitet. Det er en grotesk fortsettelse av samme maktspill.

Inne i Venezuela er stillheten øredøvende. Folk feirer ikke. De hvisker. Erfaringen har lært dem at håp kan være farlig. Overlevelse kommer før politikk i et samfunn der vilkårlige arrestasjoner, tortur og represalier fortsatt er en del av hverdagen.

Regimets påståtte «fredsgest» – løslatelsen av politiske fanger – avslører denne kynismen. Av mer enn 800 politiske fanger er kun 55 løslatt. Dette er ikke forsoning. Det er symbolpolitikk. Rettferdighet fremstilles som en gave, når det i realiteten er en plikt.

Samtidig formes narrativet internasjonalt. I Norge ser vi fortsatt politiske miljøer, akademikere, organisasjoner og såkalte solidaritetsgrupper som bagatelliserer realitetene i Venezuela, filtrert gjennom ideologiske skylapper. De snakker om «suverenitet», men sjelden om ofrene, fangene og frykten som preger hverdagen til millioner av venezuelanere.

USA spiller nå en sentral rolle i det som kalles en overgangsfase – diplomatisk, politisk og økonomisk. Oljeinteresser er åpenbart en del av bildet, og venezuelanere er smertelig klar over dette. Likevel vet de også hva som skjer når oljeinntekter forblir i hendene på autoritære eliter: De finansierer undertrykkelse, ikke velferd.

Å peke på disse realitetene er ikke å støtte brudd på folkeretten eller ukritisk heie på stormaktspolitikk. Det er å insistere på at Venezuelas fremtid må vurderes ut fra venezuelanernes rett til frihet, demokrati og rettferdighet – ikke ut fra ideologisk bekvemmelighet i Europa.

Maduro er fengslet. Men kampen for et fritt Venezuela er langt fra over. Det minste vi kan gjøre, også i Norge, er å lytte til dem som fortsatt lever med konsekvensene av et regime som ennå nekter å slippe taket.