Foto: Privat
De siste ukene har offentliggjøringen av nye dokumenter knyttet til Jeffrey Epstein sendt sjokkbølger langt utover USAs grenser. Midt i materialet dukker også Norge opp – ikke som hovedperson, men som et urovekkende sidekapittel.
I e-poster og meldinger mellom Epstein, Steve Bannon og Terje Rød-Larsen omtales Asle Toje, nestleder i Nobelkomiteen, som «the Nobel guy», i følge Aftenposten. I denne rollen skal han, ifølge korrespondansen, ha ønsket å få til et møte mellom Frp-leder Sylvi Listhaug og Steve Bannon, med Rød-Larsen som mellommann. I en senere melding heter det at «the Nobel guy and Steve is in touch a lot».
Dette er ikke bagateller. Det er en sammenblanding av symbolsk makt, internasjonal høyrepopulisme og et av verdens mest prestisjefylte tillitsverv.
Hva dokumentene viser – og hvorfor det er alvorlig nok
Det er viktig å være presis. Epstein-dokumentene er ikke i seg selv bevis for at Toje faktisk organiserte et møte, eller at han handlet på vegne av Nobelkomiteen. Men de dokumenterer at andre – inkludert Bannon selv – oppfattet Toje som en sentral kontakt, og at hans Nobel-rolle ble eksplisitt brukt som identitetsmarkør.
Steve Bannon er ikke en tilfeldig politisk aktør. Han er en av hovedarkitektene bak MAGA-bevegelsen, en ideolog som aktivt har arbeidet for å trekke høyrepopulismen i en mer autoritær og eksplisitt antidemokratisk retning, også i Europa. Når Nobelkomiteens nestleder figurerer i denne konteksten, er ikke problemet først og fremst hva som er bevist i juridisk forstand. Problemet er tillit.
Nobelkomiteen kan ikke fungere dersom dens medlemmer brukes – eller oppfattes brukt – som politiske døråpnere
Asle Toje har avvist anklagene. Han sier han kun møtte Bannon én gang i en sosial setting, at han ikke har hatt kontakt med Epstein, og at han ikke kjenner seg igjen i påstanden om tett kontakt med Bannon. Når Bannon hevder de hadde hyppig kontakt, svarer Toje at han «muligens» kan ha vært på en mailingliste.
Dette er ikke tilstrekkelig. I en sak som berører Nobelkomiteens integritet holder det ikke å «ikke kjenne seg igjen». Det kreves aktiv opplysning: tidslinjer, dokumentasjon, og vilje til å rydde opp i motstridende forklaringer. Når Bannon hevder tett kontakt og Toje svarer med skuldertrekk, er det ikke saken som blir svak – det er tilliten.
Et ideologisk bakteppe – ikke et enkeltstående avvik
Epstein-lekkasjene kommer heller ikke i et vakuum. Nylig skrev Toje en kronikk i Aftenposten med tittelen «Vil Norge overleve det som kommer?», der han illustrerte sin samfunnsdiagnose med følgende ord: «Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand. Norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk.»
Det er legitimt å mene noe om innvandringspolitikk. Men sett i sammenheng med kontakten med Steve Bannon – en sentral aktør i MAGA-miljøet som har jobbet for å trekke høyrepopulismen i en mer autoritær og antidemokratisk retning – reiser Tojes språk og prioriteringer spørsmål om hvilke verdier han faktisk forfekter.
Dette er et mønster vi har sett før. Toje var medlem av Brochmann-utvalget, som la fram et «innvandringsregnskap» der innvandring i hovedsak ble fremstilt som et økonomisk tapsprosjekt. Metodiske svakheter og skjev fremstilling ble senere påpekt, blant annet da Utrop fikk Nyanalyse til å lage et alternativt regnskap som viste et langt mer nyansert bilde.
Problemet er ikke bare uenighet om tall. Problemet er når fordomsfulle og politiske holdninger kles opp i akademisk språk og presenteres som nøytral analyse. Når negative forestillinger om innvandring pakkes inn i tabeller, fotnoter og ekspertutvalg, får de en autoritet de ikke fortjener.
Fordommer blir ikke fakta av å bli presentert i akademisk format
Derfor bør Toje trekke seg
Nobelkomiteen er ikke et hvilket som helst verv. Den forvalter et globalt moralsk symbol, og dens legitimitet hviler på en skjør, men avgjørende forutsetning: at medlemmene står over partipolitisk spill, ideologisk nettverksbygging og personlige ambisjoner.
Når nestlederen omtales som «the Nobel guy» i kommunikasjon mellom Epstein og Bannon, når det skapes et inntrykk av at Nobel-rollen gir tilgang til politiske maktsentra, og når forklaringene i ettertid er uklare og defensive – da er grensen allerede passert.
Dette handler ikke om straff. Det handler om ansvar.
Asle Toje kan mene hva han vil om innvandring. Han kan ha hatt møter han selv opplever som udramatiske. Men han kan ikke bli sittende i Nobelkomiteen dersom det er rimelig tvil om hvorvidt vervet er blitt brukt – eller oppfattet brukt – i politiske og ideologiske prosjekter som står i direkte motstrid til komiteens formål.
Av hensyn til Nobelkomiteens troverdighet, og av hensyn til den institusjonen han selv har vært med på å svekke, bør Asle Toje trekke seg.
