Min reise som norskpakistaner: – Jeg ville skrubbe huden ren

Når pakistansk kultur diskuteres, kjenner jeg det på kroppen, for kulturen min blir ofte misforstått som ukultur.

På FNs internasjonale morsmålsdag er det verdt å stille et enkelt, men sårt spørsmål: Hva skjer med et barn som lærer at morsmålet og kulturen deres er noe som bør skjules?

21. februar markerer UNESCO den internasjonale morsmålsdagen. Språk – og kanskje spesielt morsmålet – er en grunnstein i kulturhistorie, tradisjoner og identitet.

Men hva skjer når man vokser opp i et miljø der man føler at man må kvitte seg med disse identitetsmarkørene for å passe inn?

Å være alene og brun

Min kulturelle bakgrunn er essensiell for hvem jeg er. Jeg er norskpakistaner, og det har jeg vært hele livet.

I lille Moss, der jeg vokste opp, var det få som lignet på meg. Jeg snakket urdu med god aksent og dårlig grammatikk. Det var ikke en enkel kombinasjon når man var alene og brun i en skolegård der hudfargen kunne bli koblet til «bæsj».

Det satte spor.

Med årene ble jeg assimilert – av egen vilje. Jeg motsatte meg min egen etnisitet.

Å hate det som var mitt, var lettere enn å peke på rasisme

Jeg var sint på meg selv fordi jeg var pakistaner, fordi jeg snakket annerledes, fordi jeg var brun. Det var ikke mange på min alder å speile meg i.

Jeg bidro til drama og ryktespredning blant pakistanske jentegjenger. Det hjalp ikke. Oppveksten min var turbulent – både med Pakistan og med pakistansk kultur.

Det var som om jeg ville skrubbe huden ren fra etnisitet og opphav.

Da hjertet fant røttene

Så dro jeg til byen min i Pakistan.

Det var ikke til å tro.

Hjertestrengene knyttet seg til røttene mine. Jeg kjente en indre ro – som om tiden gikk saktere. Det handlet ikke bare om familie og kjærlighet. Det handlet om å finne et sted som var mitt.

Den samme roen fant jeg blant pakistanske venninner hjemme i Norge. Noen bruker hijab, andre ikke. Noen snakker urdu flytende, andre knapt.

Alle har en viktig plass i livet mitt. Vi snakker åpent. Vi støtter hverandre.

Å ta eierskap til språket

Jeg besøker den pakistanske diasporaen min et par ganger i året. Vi er en mangfoldig gruppe. Det er mitt miljø.

Urduen min er ikke perfekt, men jeg snakker likevel. Jeg tar eierskap til språket.

I dag ser jeg at jeg har vokst opp med en varm pakistansk kultur.

Den lærte meg å åpne døren for fremmede. Å legge merke til når noen trenger hjelp. Å vise omsorg på et dypere nivå.

Å finne tilbake til min pakistanske identitet har gjort meg mer selvsikker

Kultur er mer enn stereotypier

Ja, pakistanske miljøer – som de fleste andre – har moralpoliti og hyklere. Men det er ikke hele bildet.

Jeg har en større og viktigere erfaring: følelsen av å høre til.

Når pakistansk kultur diskuteres i Norge, reduseres den ofte til kontroll og skam. Jeg så det selv en gang. Nå ser jeg mer.

På morsmålsdagen bør vi minne oss selv om at språk og kultur ikke er trusler. De er bro