Foto: Claudio Castello
Utgivelsen følger en kvinne gjennom Iran, Kurdistan, Tyrkia og Norge – og gjennom erfaringer med eksil, krig og tilhørighet. Med en poetisk og fragmentert fortellerform undersøker Essmat hvordan politisk vold, migrasjon og tap former identitet og minner.
Romanen utforsker særlig hvordan kvinner både bærer og motstår konsekvensene av krig, patriarkalske strukturer og tvungen fordrivelse – og hvordan språk og hukommelse kan bli rom for overlevelse og motstand.
Forfatter Sophie Essmat mener utgivelsen er særlig relevant i lys av dagens krigssituasjon i regionen.
– For meg er skriving en politisk handling
– Som kurdisk-iransk forfatter bosatt i Norge er mitt litterære arbeid også en del av en bredere refleksjon over migrasjon, kulturell hukommelse og det å skape et språk for erfaringer som ellers risikerer å forbli usynlige.
Romanen følger to fortellere. Den ene er en kurdisk-iransk-norsk kvinne bosatt i Norge.
– Fortellingen starter i nåtiden, i 2020, og går tilbake til minner om undertrykkelsen av minoriteter både før og etter revolusjonen i Iran.
Ulike former for undertrykking
– Hvordan belyser boken situasjonen for minoriteter i Iran?
– Landet gikk fra et sekulært diktatur til et religiøst autokrati. For minoriteter er undertrykkelsen interseksjonell: man rammes både som kvinne, som etnisk minoritet og som religiøs minoritet. Jeg skriver blant annet om grupper som yarsan og jesidier, hvis tro ofte blir misforstått eller bevisst forvrengt av dem som har makten, for å undertrykke dem ytterligere.
Essmat har arbeidet med romanen i rundt seks til sju år.
– Siden dette er en realistisk roman, brukte jeg mye tid på research. Jeg har lest mange historiebøker og intervjuet både kvinner og menn som levde før og etter revolusjonen. Samtidig er det nesten umulig å ikke legge noe av seg selv i det man skriver som forfatter.
Ut mot usynlighet
For Essmat har det vært tungt å følge utviklingen i hjemlandet fra tryggheten i Oslo.
– Jeg kan ikke våkne uten å bekymre meg for folket mitt. Nesten hver dag starter med nyheter om henrettelser eller venner som er fengslet i Iran. Selv om jeg er i Norge, har jeg alltid «ett bein» i hjemlandet gjennom sosiale medier og kontakt med aktivister og forfattere.
Hun forsto tidlig at historiefortelling også er politisk.
– Jeg vokste opp omgitt av halvt fortalte historier: navn som ble hvisket, hendelser som aldri ble nevnt, sannheter som ble avbrutt midt i setningen. Når mennesker blir forhindret fra å fortelle sine egne historier, blir stillheten en annen form for vold – en vold som langsomt gjør både mennesket og historien usynlige.
Sensur, krig og patriarkalisme
Forfatteren vokste opp i en virkelighet preget av sensur, krig, patriarkalsk kontroll og statlig vold.
– Historiefortellingen min ble en måte å gjenvinne pusten på – en måte å nekte å bli visket ut. I begynnelsen var skriving nesten instinktivt, en privat handling for å overleve, som om ordene var en form for oksygen.
Etter hvert fikk ordene også en politisk betydning.
– Da jeg begynte å skrive om mitt folk, og særlig om kvinners liv, forsto jeg at hvert ord bar politisk tyngde, ansvar og etisk betydning. Når en kurdisk kvinne taler – særlig om minne, traumer og begjær – utfordrer hun maktstrukturer som er bygget på hennes stillhet, sier hun.
– Skriving ble derfor en form for motstand: mot historisk hukommelsestap, mot patriarkalsk autoritet og mot regimer som bestemmer hvem som er verdig å bli husket.
Gjenskapelse og overlevelse
For Essmat handler skriving også om å gjenskape minnene.
– Når jeg skriver, dokumenterer jeg ikke bare hva som skjedde – jeg prøver å vise hvordan minnet kan overleve.
Hun mener historiefortelling kan være mer enn bare en flukt fra smerte.
– Fortellingen kan være en intervensjon. For meg gjorde skriving det mulig å forvandle smerte til nærvær – til poesi og kunst. Romanens fragmenterte form er derfor et bevisst valg. Fragmentene er ikke et triks, men følger minnets egen logikk. Traumer vender tilbake i biter, ikke i rekkefølge. Dere prøvde å begrave oss, men vi snakker fremdeles. Skriving er min måte å stå imot maktstrukturene på, min måte å nekte at de som ble tiet, skal forsvinne helt.
Kunst som forbinder
Essmat mener kunst også kan skape forbindelser mellom mennesker.
– Kunst er for meg et emosjonelt diplomati: et språk uten grenser, bygget av empati. Jeg skriver ikke for å forklare, men for å invitere til å lytte.
Hun mener historier om undertrykkelse kan være universelle.
– Når jeg skriver om kurdiske kvinner som husker nedbrente landsbyer eller forbudte sanger, skriver jeg også – indirekte – om mødre i Afghanistan, Sudan, Bosnia, Ukraina eller Palestina, Det universelle ligger ikke i geografien, men i den emosjonelle ærligheten.
Samtidig er det viktig å ikke bli et symbol:
– Jeg skriver fra en kurdisk bevissthet, men jeg nekter å bli et emblem. Figurene mine er ikke symboler, men mennesker – motsetningsfulle, sårbare, levende. Autentisitet krever ubehag. Den handler ikke om å bekrefte forventninger, men om å stille spørsmål, også til sin egen kultur.
Ville ikke tilpasse seg kommersielle hensyn
Under arbeidet med boken fikk Essmat tilbakemeldinger fra redaktører som ønsket å dempe de sterke følelsene i teksten, noe hun ikke ønsket.
– For meg er autentisitet viktigere enn å tilpasse historien til hva man tror det norske markedet vil ha. Selv om det skaper ubehag, gir det boken en nødvendig dybde.
Romanen tar opp tunge temaer, men peker også mot håp.
– Jeg er imot falskt håp som gjør oss passive. Men i en bitter virkelighet er overlevelse avhengig av at vi opprettholder lyset i oss.
