Foto: Trygve Fjæstad Andersen
KrF liker å snakke om kristne verdier. Nestleder Ida Lindtveit Røse begrunner også sin skepsis til innvandring med at Norge er bygget på kristne verdier og at disse må beskyttes.
Men spørsmålet er: Hva betyr egentlig kristne verdier i praksis?
Hvis man leser evangeliene, er svaret ganske tydelig. Jesus identifiserer seg med de fremmede, de fattige og de utstøtte. «Jeg var fremmed og dere tok imot meg», står det i Matteusevangeliet. I den kristne tradisjonen er nettopp gjestfrihet mot den fremmede et av de sterkeste moralske budene.
Men KrFs forhold til de fremmede preges i dag av skepsis fremfor gjestfrihet, egosentrisme fremfor solidaritet og utstøtelse fremfor hjelp.
Hvis Jesus kom til Europa i dag som flyktning fra Midtøsten, er det vanskelig å se for seg at dagens asylpolitikk ville åpnet døren for ham. Og om KrF var i maktposisjon ville han kanskje deportert tilbake til Midtøsten.
KrF begrunner en stadig mer restriktiv innvandringspolitikk med behovet for å beskytte «kristne verdier» mot islamske. Dermed oppstår det et paradoks. For hvis evangelienes budskap tas på alvor, er det vanskelig å bruke kristen etikk som argument for å stenge døren for mennesker på flukt.
Fra sentrumsparti til verdipolitisk høyre
KrF har historisk vært et sentrumsparti. Partiet fungerte lenge som en brobygger i norsk politikk, der kristen sosialetikk ble kombinert med en relativt human flyktningpolitikk. Fram til Knut Arild Hareide gikk av som deler, og med ham meldte mange av hans tilhengere også ut av KrF. Og da startet partiet og bevege seg mot høyre.
I dag opplever mange at partiet har flyttet seg.
Retorikken om «kristne verdier» brukes i økende grad i debatten om kultur, identitet og innvandring. I stedet for å være et parti som først og fremst snakker om solidaritet, fattigdom og internasjonalt ansvar, fremstår KrF stadig oftere som et parti som vil beskytte «verdigrunnlaget» mot påvirkning utenfra.
Når kristne verdier brukes som argument for å stenge mennesker ute, oppstår spørsmålet om verdiene har blitt et politisk slagord snarere enn et etisk kompass
Dermed beveger partiet seg inn i et politisk landskap som tidligere var dominert av mer nasjonalkonservative strømninger.
Kristne verdier – eller universelle verdier?
KrF har rett i én ting: Mange av verdiene vi forbinder med det norske samfunnet – menneskeverd, nestekjærlighet og respekt for andre – har historiske røtter i kristen tradisjon.
Men disse verdiene er ikke eksklusive for kristendommen. De er også universelle humanistiske prinsipper som deles av mennesker med ulike livssyn og bakgrunner, og som Norge er tuftet på.
Problemet oppstår når «kristne verdier» brukes som et politisk argument for å trekke opp grenser mellom «oss» og «dem».
Nestekjærlighet mister sin moralske kraft hvis den bare gjelder mennesker som ligner oss selv.
Et spørsmål om troverdighet
KrF ønsker å fremstå som et verdiparti. Da må partiet også tåle at verdigrunnlaget deres diskuteres.
For mange fremstår det i dag som et paradoks at et parti som bygger sin identitet på kristendommen, samtidig deltar i en politisk retorikk der frykten for innvandring får stadig større plass.
Det reiser et ubehagelig spørsmål: Har KrF blitt et parti som bruker kristendommen mer som kulturelt identitetsmerke enn som et etisk kompass?
Spørsmålet er ikke bare hva KrF sier om kristne verdier. Spørsmålet er om politikken deres fortsatt speiler dem.
For i evangeliene finnes det en enkel test på hva kristne verdier betyr i praksis:
Hvordan vi behandler den fremmede.
