Ken Andre Ottesen skriver i Aftenposten om hvordan Gaute Børstad Skjervø blir omtalt i kommentarfeltet under debatten. Og ja, kommentarene han får er alvorlige og burde aldri bli ytret. Men det er likevel noe ved dette innlegget som irriterer meg.
Debatten handlet om at Hårek Hansen kalte pakistanere for «minusvarianter». Den handlet om spørsmålet om Frp har et rasismeproblem. Og ikke for å være «woke», men det faktum at vi da velger å fokusere på hatet en hvit politiker får, føles som en avsporing som skjer altfor ofte.
Rasismen som er vanskelig å sette ord på
For det er faktisk vanskelig å prate om at rasisme i Norge er et genuint problem.
Vi trenger kollektivt å forstå at det meste av rasismen folk opplever, ikke ender i drap. Den er snikende og vanskelig å sette ord på. Den kommer i form av spørsmål, blikk og avslag på jobbsøknader.
Den kommer i form av å bli spurt om du er gift med kollegaen din fordi dere begge er mørke i huden. Av å bli kalt ape i kommentarfeltet.
Det meste av rasismen folk opplever, ender ikke i drap. Den er snikende og vanskelig å sette ord på.
Når ordene får stå uimotsagt
Når en rådgiver til Fremskrittspartiet høylytt omtaler pakistanere som «minusvarianter» og sier at de helst ikke bør få barn, uten at det kommer tydelig motstand fra eget parti, handler det ikke lenger bare om én persons ord. Det handler om typen holdninger som får gå uimotsagt, både i politikken og i samfunnet.
Erfaringene som setter spor
Jeg har vært «heldig» og opplevd lite åpen rasisme, men jeg har likevel erfaringer som har satt spor.
Jeg husker da jeg som seksåring ble kalt n-ordet i butikken mens jeg skulle hjelpe moren min med å finne en loff. Jeg husker å bli omtalt som «eksotisk» av kunder i kassen. Jeg husker at venninnen min ble spurt om hun fremdeles lekte med «n-ord-vennen sin», og hvordan min norskhet stadig blir stilt spørsmål ved, til tross for at jeg er oppvokst i Norge, i en blendahvit familie, og har gått på ski siden jeg kunne gå.
Disse opplevelsene er ikke enkeltstående hendelser. Mange bærer dem med seg, ofte i stillhet.
Benjamin Hermansen og det som aldri slipper taket
Det er 25 år siden Benjamin Hermansen ble drept. Jeg var 11. Hudfargen vår er lik. Vi kunne vært søsken. Jeg tenker ofte på det, og på hva det betyr.
Hudfargen min kan jeg aldri gjemme, men det betyr ikke at jeg ikke har prøvd.
Det gjør at spørsmål som «Hvor kommer du egentlig fra?» ikke er uskyldige. Det ligger alltid en forventning om et annet svar, en mistillit til min egen tilhørighet.
Hvem får være norsk?
Norge er et multikulturelt samfunn, men vi ser fortsatt forsøk på å definere hvem som «egentlig» er norsk.
Tidligere i år uttalte Erlend Wiborg at man ikke kan anses som norsk uten to norske foreldre og fire etnisk norske besteforeldre. Å begynne å definere menneskers verdi ut fra avstamning bør få varsellampene til å blinke.
Hudfargen min kan jeg aldri gjemme, men det betyr ikke at jeg ikke har prøvd.
Det saken faktisk handler om
Derfor er det alvorlig når en rådgiver omtaler pakistanere som «minusvarianter» og det ikke møtes med tydelig avstand. Når mennesker med makt bruker slike ord uten konsekvens, forteller vi samtidig dem som rammes av rasisme at deres opplevelser ikke tas på alvor.
Ja, Gaute Børstad Skjervø får hatefulle kommentarer, og det er forferdelig. Men la oss ikke glemme hva saken faktisk handler om: rasisme som et samfunnsproblem.