Foto: Privat
Rimet knitrer under skoene. Den iskalde luften biter i kinnene. Rundt ham ser han mennesker med bleke ansikter pakket inn i store boblejakker.
Rami Al-Sadawi er kommet til Norge.
Han er bare et barn, men forstår likevel at livet aldri kommer til å bli det samme igjen.
– Da jeg for første gang hørte rimen knitre under skoene, så de bleke ansiktene stikke opp av boblejakkene og kjente den iskalde luften bite i kinnene, gikk det opp for meg at ingenting kom til å bli som før, forteller han.
I dag er han etablert familiefar, samfunnsdebattant og yrkesaktiv. Men veien hit begynte med en dramatisk flukt fra Irak i 1999.
Nå lager han podcast om Flukten fra Irak.
Trusselen som endret alt
Rami vokste opp i Bagdad som mandeer, en liten religiøs minoritet som ærer Johannes døperen.
Gjennom oppveksten lærte han tidlig at det var tryggest å ikke skille seg ut.
– Jeg glemmer aldri steinen som traff meg i hodet etter at noen klassekamerater oppdaget at jeg var mandeer, sier han.
Men mot slutten av 1990-tallet ble situasjonen stadig mer alvorlig.
En dag sto ekstremister utenfor familiens hjem.
– Konverter til islam eller bli halshugget.
Trusselen var brutal og klar.
– For foreldrene mine var det aldri et reelt valg.
Familien måtte flykte.
Gjennom ørken og jungel
Det som fulgte var en reise få kan forestille seg.
Gjennom menneskesmuglere, skjulte ruter og konstant frykt tok familien seg gjennom Sahara, videre til Thailand og senere gjennom jungelen i Vietnam.
Alt måtte klaffe.
Én feil person. Ett feil steg. Ett øyeblikks uflaks.
Da kunne de blitt sendt tilbake til Irak.
– Til døden, sier Rami.
Selv husker han overraskende lite frykt.
– Foreldrene mine var nok redde, men jeg kan ikke huske at jeg var det. For meg var det mest spennende. Jeg forsto nok ikke hva vi risikerte å miste dersom ting ikke gikk etter planen.
Et av minnene har brent seg fast.
Familien sitter sammenklemt inne på en låst toalettbås på en flyplass og venter på å bli oppdaget av politiet.
Ingen vet hva som vil skje videre.
Et nytt liv på Vinstra
Da familien til slutt fikk bli i Norge, havnet de på Vinstra i Gudbrandsdalen.
Kontrasten til Bagdad kunne knapt vært større.
Likevel skulle det lille tettstedet bli hjem.
– Da vi satt sammenklemt i den trange toalettbåsen på flyplassen, hadde jeg aldri forestilt meg at jeg en dag skulle elske bittelille Vinstra, snakke døl og se de gamle klassekameratene mine som brødre.
Han smiler når han snakker om vennene fra oppveksten.
– Det er kanskje en klisjé, men jeg sier alltid at familie ikke handler om blod. Familie er av hjerte.
Arrene som ikke synes
Selv om livet etter hvert ble trygt, forsvinner ikke alt det vonde.
Noen minner sitter fortsatt i kroppen.
– Det rykker fortsatt i kroppen når jeg hører høye smell. Og når jeg lukker øynene, kan jeg fortsatt se ruinene etter bomber.
Han tror mange som aldri har opplevd flukt, har vanskelig for å forstå hva det innebærer.
– Jeg tror ikke folk som ikke har flyktet virkelig kan forstå hvordan det føles å miste hele sin verden – alt som oppleves trygt.
Han beskriver hvordan hverdagen kan forsvinne på et øyeblikk.
– Den ene dagen sparker du fotball i hagen, spiser baba ghanoush hos tante og onkel og tenker at hverdagen alltid skal være sånn. Den neste er alt borte.
Takknemligheten
Nylig fortalte Rami historien sin i podkasten «Min reise».
Det ble en sterk opplevelse å høre sitt eget liv gjenfortalt.
– Da jeg hørte meg selv fortelle historien, gikk det opp for meg hvor mye jeg og familien faktisk har vært gjennom.
Han stopper opp et øyeblikk.
– Det er egentlig utrolig at vi har kommet dit vi er i dag.
Takknemligheten er tydelig.
Til foreldrene som tok den umulige beslutningen om å flykte.
Til vennene som inkluderte ham.
Til naboer og lokalsamfunn som åpnet dørene.
Og ikke minst til moren.
– Jeg tenker på hvor utrolig sterk mamma har vært og fortsatt er.
Vil gi håp til andre
Det er også derfor han velger å dele historien sin nå.
Han ser mange unge med minoritetsbakgrunn som strever med å finne sin plass.
– Mange kjenner kanskje på følelsen av å stå mellom to kulturer, uten helt å høre til i noen av dem.
Hvis hans historie kan hjelpe noen av dem, er det verdt det.
– Hvis historien min kan nå noen og få dem til å føle seg litt mindre alene, hadde det betydd mye.
Samtidig håper han at fortellingen kan skape mer forståelse.
At folk ser bagasjen mange bærer med seg, selv om den ikke er synlig.
– Noen har opplevd krig, flukt og å miste de nærmeste. Derfor er det så viktig å møte mennesker med nysgjerrighet og åpenhet.
Han tenker på et sitat av skuespilleren Robin Williams:
«Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.»
Kanskje er det nettopp det som er kjernen i historien hans.
Ikke bare flukten fra Irak.
Men hva som kan skje når mennesker møter hverandre med varme, tillit og åpne dører.
For den lille gutten som en gang flyktet gjennom ørken og jungel, fant til slutt fram til noe han trodde han hadde mistet.
Et hjem.
