For noen dager siden ble Spania kåret til den neste i rekken av verdensmestere på MetLife Stadium i New York. I samme podium som USAs president og FIFA-presidenten løftet man opp troféet foran flere titusener på plass, og millioner av seere.
Å vinne VM to år på rad har ikke blitt gjort siden 1962. Sist, da Messi løftet troféet i Qatar, var Frankrike, vinneren i 2018, finalemotstander. Nå måtte også argentinerne ta til takke med sølvet.
Årets VM-vinner har en frontfigur som representerer det nye og mangfoldige Europa. Lamin Yamal, med nord-afrikansk far og ekvatoralguineisk mor, og oppvokst i en arbeiderklassestrøk i Barcelona, får smake fruktene av en klassereise som krysser hudfarge. Messi, som nå gir seg som VM-historiens nest mest målscorende, og selv runder 40, er også et produkt av den spanske fotballmodellen, tross for at han er argentiner. Som liten gutt kom han til Barcelonas akademi – og resten er historie.
Verden samles på nytt
I forkant av VM var folk bekymret for hvordan den politiske situasjonen i Nord-Amerika, særlig i USA, kom til å påvirke. Fans og dommere ble også utsatt for visumrestriksjoner, men ICE holdt seg pent unna med å deportere folk fra stadion.
Flere lands fans og en somalisk dommer slapp ikke inn. Dommeren grunnet mistanker om tilknytning til islamisme, ellers forløp mesterskapet uten at de store politiske kontroversene overveldet. VAR og ulike kontroversielle avgjørelser skapte mest temperatur.
Rasistisk hets snek seg dessverre i små drypp. Her hjemme fikk norsk-somaliske kvinner gjennomgå for å ha lagt ut en viking-ro-video. Heldigivis hørte dette til mindretallsopplevelsene, for VM ble ellers fem uker hvor de store motsetningene ikke fikk lov til å dominere, selv om ulike figurer forsøkte å slå mynt på mesterskapet.
I en tid hvor verden er mer delt enn noensinne, om det er kjønn, politisk tilhørighet eller religion, fikk sport og samhold regjere. Tyskere, brasilianere, argentinere, skotter, engelskmenn, kappverdianere. Hele verden var tilstede i en slags forbrødring. VM samlet folk, foran storskjermene og i hjemmene.
Kvartfinaleheltene – og et nytt fellesskap
Norges innsats kan skrives nesten med skrift i flott metall. Haaland og co kom seg videre fra en tøff gruppe og frem til en kvartfinale man kunne ha vunnet. VM-gull uteble, men de norske heltene vant hjerter på begge sider av Atlanteren. Over 200 år etter den norske utvandringen til Nord-Amerika skapte laget i de røde trøyene ikke bare overskrifter, men et nytt følelse av samhold i et Norge som føler mer splittet. Innvandrere, Frp-ere, MDG-folk, skeive, gladkristne, hvite menn over 50, hvite kvinner under 50, muslimske hijabdamer – alle heiet og tok viking-roen.
Fotballfellesskapet som ble skapt gjennom disse ukene endte med 100.000 som ga de hjemvendte en enorm velkomst. For første gang kunne man også se flerkulturelle nordmenn også for alvor delta og føle seg inkludert. Skisporten er ennå majoritetspreget. Fotballen er en verdensidrett, og med mørkhudede profiler som Nusa og Bobb, følte mange en ny identifisering med det norske, og en stolthet av å ha vært del av noe som muligvis på sikt kan endre nordmenn. Ikke bare er folk blitt mer villige til å snakke og klemme fremmede på gaten. Vi har fått et landslag som kan vise seg med de store. Spørsmålet er om man fortsatt tar viking-roen, om fellesskapet består, også når krangelen er tilbake, når jubelfølelsen er et minne.
Lær av menneskemøtene
Fansen som tok turen over Atlanteren fikk også møte det virkelige USA, Canada og Mexico. At USA er mer enn trumpisme, at Canada er mer enn kjølig vær og Mexico mer enn sosialpolitisk kompleksitet.
Her ligger et viktig moment vi kan lære av – land og samfunn er mer enn hva nett og medier viser frem. At menneskemøtene er noe av det som er mest verdt.
