Norge bidrar med til sammen rundt 12,7 millioner kroner til den humanitære responsen etter jord- og isskredet og den påfølgende flomkatastrofen som rammet Nepal og Tibet 26. august.
Ti millioner kroner kommer direkte fra den norske humanitære reserven. I tillegg beregner regjeringen Norges andel av støtten gjennom FNs nødhjelpsfond CERF og Røde Kors-bevegelsens katastrofefond DREF til rundt 2,7 millioner kroner.
Pengene skal gå til livreddende hjelp til mennesker som har mistet hjem, trenger helsehjelp eller mangler andre grunnleggende tjenester.
– Jordskredene har ført til store ødeleggelser og satt mange menneskeliv i fare, sier utviklingsminister Åsmund Aukrust.
FN ber om langt mer til Nepal
Behovene i Nepal er imidlertid langt større enn det norske bidraget alene kan dekke.
FNs kontor i Nepal har bedt om 50 millioner dollar for å hjelpe rundt 84.000 av de mest utsatte etter katastrofen. FN advarer samtidig om at vinteren nærmer seg i fjellområdene.
Nepalske myndigheter anslår skadene på boliger, eiendom og annen infrastruktur til rundt 24 milliarder norske kroner.
Rundt 20.000 boliger skal måtte bygges opp igjen, og minst 7500 av dem er ifølge myndighetene totalskadet. Det er også et akutt behov for reparasjoner av veier og broer, midlertidige boliger, drikkevann og strøm.
Norske myndigheter opplyser at støtten skal kanaliseres gjennom etablerte humanitære partnere, men det framgår ikke av pressemeldingen hvor stor del av de ti millionene som konkret vil bli brukt i Nepal, sammenlignet med responsen på kinesisk side.
Urfolkssamfunn kan miste mer enn hjemmene sine
Katastrofen har rammet Rasuwa-distriktet nord i Nepal særlig hardt.
Området har en stor tamang-befolkning og flere buddhistiske lokalsamfunn. Tamangene er et urfolk i Nepal med eget språk, religiøse tradisjoner og kulturelle praksiser.
Associated Press har rapportert at katastrofen ikke bare har ødelagt boliger og infrastruktur. Klostre og kulturelt viktige gjenstander skal også ha gått tapt, samtidig som lokalsamfunn har mistet eldre personer som har hatt en viktig rolle i overføringen av språk, religiøs kunnskap og tradisjoner.
Overlevende og frivillige frykter derfor at konsekvensene kan bli langvarige dersom familier blir permanent spredt og yngre mennesker ikke vender tilbake til områdene.
AP peker også på en særlig bekymring for barn som har mistet foreldre eller andre nære familiemedlemmer, og som kan risikere å vokse opp uten den samme tilknytningen til lokalsamfunnet og kulturarven.
