Foto: Privat
Jeg oppdaget nylig at jeg var registrert som tilskuddstellende medlem i et muslimsk trossamfunn i Sarpsborg, selv om jeg har bodd i Agder siden 2016. Jeg kan ikke huske å ha meldt meg inn, signert noe eller blitt informert om at jeg var registrert som medlem.
I alle mine år i Norge har jeg bare vært innom moskeer en håndfull ganger. Religion er for meg en privat sak, og jeg har ikke behov for en moské for å be. Blant mennesker jeg kjenner, er det flere som ber hjemme, og noen som tidligere gikk i moské, har sluttet. Begrunnelsene jeg har hørt, handler blant annet om misnøye med styrenes holdninger, opplevd diskriminering og i enkelte tilfeller rasistiske episoder.
Mange moskeer er ikke bare religiøse møteplasser, men også miljøer som i praksis er sterkt preget av én bestemt nasjonal eller etnisk gruppe. Når styrene i hovedsak rekrutteres fra den samme gruppen, kan det påvirke både maktfordeling, inkludering og hvem som opplever at organisasjonen representerer dem.
Dette er personlige erfaringer og observasjoner. De sier ikke nødvendigvis noe om norske muslimer generelt. Men min egen registrering reiser et større og mer prinsipielt spørsmål: Hvor godt kontrollerer staten medlemsgrunnlaget som brukes til å utbetale offentlige tilskudd?
Dette er ikke bare et spørsmål om religion. Det er et spørsmål om forvaltning av offentlige penger.
Regjeringens eget ekspertutvalg om finansieringen av tros- og livssynssamfunn tok utgangspunkt i at finansiering, oppfølging og innsyn i religiøse samfunn er offentlige oppgaver. I mandatet heter det også at det skal stilles krav til «demokrati, openheit og representasjon» uten at staten griper inn i religionsfriheten. Det er et godt utgangspunkt for en norsk debatt.
Staten teller medlemmer – men kontrollerer den innmeldingen?
Trossamfunnsloven bygger på et klart prinsipp: Tilskudd skal beregnes ut fra medlemmer som selv har meldt seg inn, eller som er blitt innmeldt av den som har foreldreansvaret. Medlemmet må også være bosatt i Norge og ikke samtidig være medlem av et annet registrert tros- eller livssynssamfunn.
I 2025 var tilskuddssatsen 1 554 kroner per tilskuddstellende medlem. Rapporten beskriver at antallet medlemmer etter Brønnøysundregistrenes kontroll multipliseres med årets sats. Det betyr at hvert medlem direkte påvirker hvor mye staten utbetaler.
Da holder det ikke å spørre om et fødselsnummer eksisterer, eller om personen er bosatt i Norge. Det avgjørende spørsmålet er også om medlemskapet faktisk er gyldig.
Dersom et trossamfunn krever tilskudd for en person, bør det kunne dokumentere hvordan og når vedkommende ble meldt inn. Det betyr ikke at staten må kontrollere samtlige medlemskap hvert år. Det ville være tungvint og kostbart. Men reelle stikkprøver burde være et minimum.
Dersom et samfunn oppgir 900 medlemmer, bør Statsforvalteren kunne trekke ut et tilfeldig antall og be om dokumentasjon på innmeldingen. Manglende dokumentasjon bør få konsekvenser.
Mer enn én milliard kroner gjør kontrollen viktig
Dette er heller ikke små beløp. Rapporten fra ekspertutvalget om tilskuddsordningen for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn viser at den statlige bevilgningen til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke økte fra om lag 853 millioner kroner i 2021 til over 1,2 milliarder kroner i 2025.
Samtidig har antallet medlemmer i offentlig støttede tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke økt betydelig. Rapporten viser 697 257 medlemmer i 2020 og 757 464 i 2024. Når så store offentlige beløp fordeles etter medlemstall, blir kvaliteten på medlemsregistrene avgjørende.
Det er derfor interessant at ekspertutvalget selv peker på at rapporteringskrav kan bidra til større åpenhet og motvirke misbruk av midler. Samtidig understreker utvalget at kontrollsystemet ikke må bli så administrativt tungt at det påfører staten og trossamfunnene uforholdsmessige kostnader. Det er nettopp derfor stikkprøver og risikobasert kontroll kan være en fornuftig løsning.
Følg pengene helt fram
Et annet spørsmål handler om hva som skjer etter at pengene er utbetalt. Det er ikke tilstrekkelig at offentligheten får vite at en organisasjon mottok én million kroner. Det bør også være mulig å forstå hvordan midlene brukes, hvilke større tjenester som kjøpes, hvilke organisasjoner man samarbeider med, og om midler overføres videre til andre aktører.
Jo større offentlige tilskudd en organisasjon mottar, desto sterkere bør kravene til åpenhet være. Dette prinsippet bør gjelde kirkelige miljøer, livssynssamfunn og frivillige organisasjoner generelt når de forvalter betydelige offentlige midler.
Ekspertutvalget formulerer et grunnleggende prinsipp som bør tas på alvor: Utgifts- og budsjettkontroll er avgjørende for forsvarlig forvaltning av offentlige midler. Da bør kontrollen også omfatte grunnlaget pengene utbetales på.
Utenlandske penger må være synlige
Utenlandsk finansiering er et annet spørsmål Norge bør diskutere mer åpent. At et trossamfunn mottar penger fra utlandet, er ikke i seg selv mistenkelig. Norske organisasjoner samarbeider internasjonalt hele tiden.
Men dersom et norsk trossamfunn mottar store beløp fra en utenlandsk stat, stiftelse, religiøs organisasjon eller politisk tilknyttet aktør, bør offentligheten kunne få vite hvem giveren er, hvor stort beløpet er og hvilket formål pengene har. Det bør derfor vurderes større offentlighet rundt betydelige utenlandske bidrag til tros- og livssynssamfunn.
Poenget er ikke å mistenkeliggjøre mottakeren. Poenget er at økonomisk åpenhet gjør påvirkning lettere å vurdere.
Hvem kontrollerer organisasjonene internt?
Her kommer vi til et annet problem. Mange tros- og frivillige organisasjoner er organisert som foreninger. Norge har ingen generell foreningslov som på samme måte som aksjeloven detaljregulerer organisering, styreansvar, årsmøter, habilitet og medlemmenes rettigheter.
Det betyr ikke at foreninger opererer i et juridisk tomrom. Vedtekter, ulovfestet foreningsrett, trossamfunnsloven, regnskapsregler og annen lovgivning gjelder.
Men sentrale spørsmål kan være langt mindre tydelig regulert enn i selskapsretten: Hvilke rettigheter har medlemmene? Hvordan skal styret velges? Hvilket økonomisk innsyn har medlemmene?
Hva skjer dersom et styre nekter å gjennomføre et korrekt årsmøte? Hvilke habilitetsregler gjelder? Hvordan løses en konflikt om hvem som egentlig kontrollerer organisasjonen?
Dette blir særlig viktig når organisasjonen samtidig forvalter betydelige offentlige midler. Norge bør derfor diskutere om vi trenger en generell foreningslov, eller i det minste klarere lovfestede minimumskrav for organisasjoner som mottar store offentlige tilskudd.
Ekspertutvalget vurderte pengene – ikke hele kontrollsystemet
Det er også verdt å merke seg hva ekspertutvalget ikke vurderte. Utvalgets hovedoppgave var å undersøke hvordan tilskuddet skulle beregnes. Det skulle ikke vurdere kriteriene for registrering som tros- eller livssynssamfunn eller retten til tilskudd.
Det betyr at Norge nylig har hatt en omfattende gjennomgang av finansieringsmodellen, uten at alle spørsmålene om medlemskontroll, intern styring og dokumentasjon nødvendigvis er blitt vurdert. Det bør være neste diskusjon.
Kontroll uten kollektiv mistanke
Europaparlamentet har nylig vedtatt en politisk resolusjon om islamistisk påvirkning og nettverk knyttet til Det muslimske brorskap. Den europeiske diskusjonen handler blant annet om organisasjoner, offentlig finansiering og politisk-religiøse nettverk.
Norge trenger ikke kopiere EUs tilnærming. Og vi bør være svært forsiktige med å stemple organisasjoner som ekstreme eller knyttet til bestemte nettverk uten dokumentasjon. Rettssikkerhet må gjelde også for organisasjoner vi er kritiske til.
Men krav om åpenhet og kontroll bør ikke være kontroversielt. Dersom staten betaler, må staten kunne kontrollere. Dersom en organisasjon oppgir medlemmer, må den kunne dokumentere medlemskapet. Dersom store beløp kommer fra utlandet, bør offentligheten kunne vite hvor de kommer fra.
Dersom en organisasjon hevder å representere en større gruppe mennesker, bør vi kunne spørre hvem som faktisk har gitt den dette mandatet. Og dersom en frivillig organisasjon forvalter betydelige offentlige midler, bør både medlemmene og staten ha tydelige regler å forholde seg til.
Dette handler ikke om å kontrollere tro. Det handler om åpenhet, rettssikkerhet og kontroll med fellesskapets penger.
